Krisepolitikk

Vet du hva en tusenlapp er? spurte Sandra Lillebø i denne avisa for noen uker tilbake. Det er et av samfunnets mest sentrale spørsmål og noe vi snakker altfor lite om. For en tusenlapp er klassesamfunnets kameleon, som skifter ham etter hvilken bankkonto den står på.

På noen kontoer er tusenlappen det man bruker på en rolig søndagsbrønsj med venninnene, det kan være brøkdelen av prisen på veska di eller summen på kassalappen når man har kjøpt pynt til barnebursdagen. En tusenlapp kan være noe du ikke tenker over, eller noe du ikke kan slutte å tenke på. Det kan være pengene du trenger for å kjøpe vinterklær til ungen, gå til tannlegen eller det du mangler før du kan sende bilen på verksted. Og ekstravaktene som trengs for å skaffe den tusenlappen er grunnen til at du våkner tidlig for å sjekke telefonen.

Når Erna Solberg sier «mennesker ikke milliarder», så høres det sympatisk ut, det er snilt å bry seg mest om mennesker. Men når et parti som har de rikeste velgerne og de rikeste sponsorene ber oss tenke mindre på penger, er det noe som ikke stemmer. For det Høyre egentlig sier, er at økonomi ikke er så viktig, at varme verdier og omsorg er viktigere enn klingende mynt. Men økonomi er viktig, det er det som gir og tar frihet, det som skaper eller raserer trygghet og det som gir rom for omsorg. Men Solberg har rett i én ting: Det er ikke milliardene som er viktige, det er tusenlappene.

Klasseskillene øker for alle som vil se, både i hverdagen og i statistikken, men måten vi snakker om økonomisk ulikhet på gjør at Forskjells-Norge forsvinner i alt myldret. Vi snakker om Gini-koeffisienter, skattetilpasninger, desilfordeling og hvilke budsjettmilliarder som skal løse problemet. Men ingen lever livet sitt i en inntektsgraf, og folk flest betaler ikke regninger med milliarder. Det er tusenlappene som teller, og tusenlappene vi må telle. De som forsvinner ut av kontoen når barnehageprisen øker, de som har sluttet å komme inn fordi barnetillegget i uføretrygden er kutta, eller de som mangler når prisene øker mer enn lønna.

Når Norge nå stenger ned for andre gang og permitteringsvarslene sendes ut, er det tusenlapper folk tenker på. Hvor mange færre får jeg når lønna byttes ut med dagpenger? Hvordan skal jeg dekke opp husleia, og hvor mye må jeg sette av til strøm i vinter? Krisas knallharde realitet er at det er akkurat de samme arbeidsfolka som mister jobben nå, som i mars. Det er de samme arbeidsplassene som stenges ned når smitten skal bekjempes, og de samme lavtlønte yrkesgruppene som sliter. I hotellene, restaurantene, reiselivet, kulturen og alle som lever av at folk samles og flytter på seg.

Det er de samme arbeidsfolka som mister jobben nå som i mars

De har vært igjennom dette før men det er én stor forskjell denne gangen. Sist hadde de ikke begynt å tære på bufferen. Sist hadde familien kanskje en beskjeden sparekonto, man hadde feriepengene fra 2019 som kunne fordeles ut over månedene uten lønn, og man hadde utgifter man kunne sette på vent. Tannlegetimen, eksospotta og den nye vaskemaskinen fikk pent vente på bedre tider. Men tidene ble ikke bedre. Ikke for alle de som har vært langtidsledige siden før koronakrisa, ikke for alle som står i en uendelig lang jobbkø og ikke for dem som får permitteringsvarsel for andre gang. Derfor er det skummelt når regjeringen nekter å utvide dagpengeperioden sånn at 9000 faller helt ut av sikkerhetsnettet nå før jul. De har ingen andre steder å gå enn sosialen. Det er skummelt når inngangsbilletten til dagpenger blir hevet og flere deltidsarbeidende ender opp uten noen som helst støtte. Det er skummelt fordi det handler om mennesker som allerede har spart på det som kan spares på, brukt det de hadde og stiller enda svakere i møte med den andre smittebølgen. Likevel blir krisepolitikken svekket, ikke styrket.

Det eneste vi vet sikkert om tusenlapper, er at de blir mer verdt jo færre du har. Og akkurat nå er det mange av de som har de mest verdifulle tusenlappene, som mister dem. Fordi regjeringen har gitt bort milliarder i skattegave til de rikeste midt i ei økonomisk krise blir det færre tusenlapper på kontoene til de som trenger det mest.

Uten en rettferdig krisepolitikk som sikrer inntekt, arbeid og velferd og fordeler regninga mellom de som har mer enn nok, kan vi ende opp med at det er de som har minst, som tar kostnaden ved krisa på vegne av oss alle. At milliardene skjermes mens tusenlappene kuttes, når alle ser at det burde vært motsatt.

Publisert i Klassekampen onsdag 11. november 2020.