Kraftforedling = klimapolitikk
Den virkelig store verdien i vannkrafta ligger i at vi sikrer billig oppvarming for innbyggerne og billig strøm til industrien fra fornybar energi.
RØDT-LEDER: Bjørnar Moxnes. Foto: Ihne Pedersen.
C.J. Hambro sa en gang at «Det står enhver representant fritt å gi uttrykk for den forvirring som hersker i hans hode», og dette får man si at Oslos finansbyråd Einar Wilhelmsen (MDG) etterlever i sitt krafkabelentusiastiske innlegg i Klassekampen 15. september.
Wilhelmsen skriver at «Den store verdien i vannkrafta ligger framover i å levere utslippsfri strøm når det trengs. Men da må vi ha nok forbindelser til utlandet!». Det er forståelig at kraftbransjen tenker sånn, men det framstår litt korttenkt fra en folkevalgt.
Den virkelig store verdien i vannkrafta ligger i at vi sikrer billig oppvarming for innbyggerne og billig strøm til industrien fra fornybar energi. Wilhelmsen overser at vi allerede har mer enn nok eksportkabler. Årlig norsk kraftproduksjon er på 140 TWh, mens krafteksporten er på om lag 15 TWh.
Norge har allerede to nye eksportkabler under bygging. Med disse i drift kan over halvparten av norsk strømproduksjon bli sendt ut av landet. Det betyr at vi har nok kabler til å eksportere ethvert tenkelig kraftoverskudd! Effekten av flere kabler er derfor ikke at vi ivaretar verdien i den norske vannkrafta. Effekten er at vi importerer de høyere energiprisene fra Europa. Dette skjer i økende grad for hver eneste nye utenlandskabel som bidrar til friere markedsflyt av norsk vannkraft til EU.
Vannkrafta vår er en ren, evigvarende ressurs som sikrer rimelig kraft til oppvarming i et kaldt land, og er den eneste naturgitte fordelen norsk industri har. I over 100 år har tilgangen på kortreist og billig energi fra fornybar vannkraft vært et avgjørende fortrinn for Norge som industrinasjon.
MDG er trolig klar over at norsk metallindustri har verdens laveste CO2-utslipp, takket være energien fra vannkrafta. Aluminium produsert i Kina har om lag åtte ganger større utslipp enn aluminium produsert på norsk vannkraft. Men hva tror MDG skjer hvis vi bygger enda flere kraftkabler med den konsekvens at vi importerer høyere strømpris? Da risikerer vi at norsk prosessindustri flagges ut til fossilfyring i Kina. Hundretalls milliarder i eksportverdi og titusener av verdifulle arbeidsplasser vil gå tapt. Dette er ikke bare feilslått klimapolitikk.
En svekkelse av kraftforedlende industri er dessuten å sage over et bein som norsk økonomi nå trenger mer enn noensinne. For skal det bli mulig å trappe ned petroleum, slik klimakrisa krever, er vi helt avhengig av andre og grønnere industrinæringer med framtidsutsikter.
Tapet av verdensledende industriarbeidsplasser bygd på grønn vannkraft og høy kompetanse kan aldri erstattes ved krafteksport. Verdiskapingen ved å foredle vannkraft gjennom industriproduksjon er mange, mange ganger høyere enn inntektene ved å selge den uforedlet rett ut av landet.
Det samme gjelder også for bidraget til sysselsettingen og den industrielle innovasjonen som skaper framtidas næringer og arbeidsplasser. Å bygge industri på vannkraften er å skape et «i-land», å sende den ubearbeidet ut av landet ligner mer det «u-land» gjør.
Den største klimaeffekten av MDGs strategi for bruk av norsk vannkraft som balansekraft til EU kan derfor bli en utradering av grønn og framtidsrettet industri i Norge. Det er et paradoks at et miljøparti går i spissen for dette.
Publisert i Klassekampen 17. september 2020