Kraftbransjens lureri

De siste dagene har det ikke skortet på fortellinger om folk som har fått svimlende strømregninger. Dan Egil Tuft, Målfrid Hatteland, Rebekka Lossius. Listen er lang. Liknende fortellinger om kunder som har inngått såkalte variable avtaler, tikker inn i innboksen min.

Høye strømpriser gir liten mening etter en måned med prisnedgang. Så hva er årsaken til at flere nå sliter? Jo, regningene skyldes at de variable avtalene tar utgangspunkt i en antatt pris (en «fryst pris») og ikke i den faktiske markedsprisen. Dermed oppstår det raskt et etterslep på prisnivået, mens strømstøtten beregnes på bakgrunn av spotprisen den siste måneden.

Forskjellen på disse variable avtalene og andre avtaler har ikke vært så stor når den variable prisen har nærmet seg spotprisen. Da har også strømstøtten matchet de ulike avtalene i større grad. Men nå når spotprisen har falt, sitter kunder med variable prisavtaler igjen med en kjemperegning og nesten ingen kompensasjon gjennom strømstøtten.

Forbrukerrådet har nå bedt om at slike variable prisavtaler skal forbys. Det er forståelig, for i praksis fungerer avtalene som en form for lureri. Folk som har inngått disse avtalene, er nemlig ikke dumme.

Det siste året har folk fått et inntrykk av at det er lurt å tegne stabile avtaler, som disse variable avtalene ofte rammes inn som. Samtidig råder ekspertene oss til å skifte avtale en gang årlig. På strømmarkedet er det med andre ord like mange feller å gå i som det er strømprisavtaler.

Å forby variable prisavtaler bidrar likevel bare til å rette opp i en liten feil i et fullstendig dysfunksjonelt system. Strømmarkedet fungerer ikke.

Det foregår en konstruert konkurranse om den samme strømmen som skal transporteres på det samme nettet, uavhengig av hvem du har gjort en prisavtalen med. Det er med andre ord en fullstendig fiktiv og urettferdig konkurranse, der kundene er dømt til å tape.

Og ikke nok med det: Vi vet at det er billig å produsere strøm i Norge i dag. Konsesjonsprisen, det vil si et beregnet snitt over hvor dyr kraftproduksjonen er, er ikke mer enn 11,57 øre kilowattimen i 2022.

Likevel koster strømmen mange kroner kilowattimen for husholdninger og næringsliv på det meste. Det henger sammen med at strømmen har blitt en vare på det europeiske energimarkedet, der prisen fastsettes på børs – og ikke basert på hva den faktisk koster å produsere her hjemme.

Hele regimet må endres. Vi trenger demokratisk kontroll over kraften, med strømpriser som i større grad er kostnadsbaserte fremfor å underlegges kyniske markedskrefter.

En del av en slik snuoperasjon må være å få bort snylteleddene i kraftmarkedet. Nå betaler mange en skyhøy pris for et strømmarked som har spilt fallitt.

Publisert i Bergens Tidende tirsdag 22. november 2022