Kortslutning om Rødts energipolitikk

Rokkan beskriver i BT 29. januar regjeringens strømpakke i vinter som «subsidier». Slik oppleves det nok ikke for den jevne strømkunde. Til tross for flere krisepakker, er fremdeles strømregningen flere ganger høyere enn normalt.

Den samlede prislappen for all offentlig strømstøtte ligger nå på 13–14 milliarder. Til sammenlikning ligger statens ekstraordinære strøminntekter på grunn av høy pris på nærmere det dobbelte. Det er derfor ikke så rart om noen strømkunder føler at det er de som subsidierer staten over strømregningen, og ikke omvendt.

I Norge er om lag 90 prosent av kraftproduksjonen offentlig eid. Når vi da opplever et vanvittig prishopp denne vinteren, fremstår det urimelig at det offentlige skal selge strømmen rådyrt til husholdninger og næringsliv i Norge.

Særlig når vi vet at produksjonsprisen i snitt lå på 11,4 øre kilowattimen i 2021. På det meste kostet den 6,12 kroner for en husholdning i Sør-Norge, og da er ikke avgifter engang tatt med i regnestykket.

Resultatet av slike prissjokk er reallønnsnedgang for folk med vanlig og lav inntekt. Dette har LO skjønt. Derfor krever de mer i forkant av årets lønnsoppgjør. Reallønnsnedgang forsterker forskjeller og skaper fattigdom. Prishoppet rammer de med lavest inntekt mye hardere enn de som sitter godt i det.

Når det i tillegg dreier seg om en vare som er en livsnødvendighet, nemlig energi, er det grenser for hvor mye folk kan spinke og spare. Statistisk sentralbyrå konkluderer med at temperatur er mer avgjørende for hvor mye strøm vi bruker på kort sikt. Dette kan være med å forklare hvorfor strømforbruket til norske husholdninger ikke gikk ned i fjor. Det var rett og slett en kald vinter.

Hadde alle de økte inntektene blitt forvandlet til velferd, ville nok motstanden vært mindre. Men det er en mildt sagt tvilsom fremstilling. Rokkan nevner selv at ekstraordinært utbytte fra Statkraft på 2,3 milliarder ble brukt til å finansiere flere viktige velferdstiltak i statsbudsjettet.

Men dette er jo bare en brøkdel av de ekstraordinære inntektene staten henter inn denne vinteren. Folk kan ganske enkelt ikke være trygge på at pengene de betaler inn til fellesskapet i form av økt strømpris, kommer tilbake i form av velferdspolitikk som monner.

Til sist er det noe underlig å bruke regjeringens strømpakke for å forklare Rødts fremgang, selv om det er liten tvil om at vi har vært utålmodige og presset på for å dempe krisen. Rødts forslag er likevel å sette en makspris på strøm på 35 øre kilowattimen.

Vi vil først og fremst gå inn på produksjonssiden, og stille krav om oppdekningsgrad til produsentene – som så må selge strømmen for maks 35 øre kilowattimen i Norge. Dette likner mer på det systemet vi hadde før kraften ble liberalisert på 90-tallet og frem til i dag.

Rokkan ser heller ikke ut til å forstå helheten i Rødts politikk. Hun frykter sløseri med strøm hvis vi får gjennomslag for vårt forslag om makspris på 35 øre kWt. Her er det også verdt å merke seg at gjennomsnittsprisen på strøm de siste ti årene, før det store prishoppet i vinter, ligger på 33 øre kilowattimen.

Rødt vil med andre ord ikke legge opp til sløseri, men legge oss på et normalt nivå for å sikre rimelige priser. Vi har dessuten bedt om å få utredet et toprissystem på strøm, gjennom avgiftssystemet, nettopp for å unngå at folk lar jazzucien stå på hele året. Nettopp for at vi skal ikke legge opp til luksusforbruk. Men det har kanskje ikke Rokkan fått med seg?

I bunn må det likevel ligge til grunn at strøm ikke først og fremst er en luksusvare. Det er en nødvendighet – et helt grunnleggende behov. Derfor er mange forbanna denne vinteren, enten de går på AAP, jobber i barnehage eller på verft. Strømpriskrisen rammer hardt og bredt.

Publisert i BT onsdag 2. februar 2022.