Kommune-Norge er snart konkurs. Hva i all verden har skjedd?

Blant landets kommuner er kassa bunnskrapt, og mange må ty til dyre likviditetslån for å betale regningene sine. Regjeringen har denne høsten i all hast lagt milliardbeløp på bordet for å stanse den verste blødningen, men det virker ikke som de selv skjønner hvorfor kommunene mangler penger. En viktig årsak er at kommunene i over 20 år har fått 65 milliarder kroner for lite av staten til å dekke pensjonsutgiftene sine.

Etter noen år med sterk vekst i kommunenes pensjonsutgifter presset kommunene i 2001 og 2002 på for større overføringer fra staten. Erna Solberg var kommunalminister, og hun ville ikke imøtekomme kravet. Kommunene fikk fra og med 2002 i stedet et regnskapstriks. Kommunaldepartementet fastsatte en forskrift som rett og slett fjernet de betalte pensjonsutgiftene fra kommuneregnskapene. I stedet ble det satt inn et beregnet tall uten sammenheng med de faktisk betalte pensjonsutgiftene. Det beregnede tallet ble kalt «pensjonskostnad». Denne «pensjonskostnaden» har i 22 år vist seg å være systematisk mindre enn de pensjonspremiene som kommunene faktisk betaler, og gapet øker. Per 31. desember 2023 er det netto fjernet 65 milliarder kroner fra kommuneregnskapene. Kommunene har betalt pengene, men det framgår ikke av driftsregnskapene.

Når statsbudsjettet lages, er kommunenes regnskaper selvsagt utgangspunkt for beregningen av kommunenes behov og hvilken inntektsramme de skal ha til å løse oppgavene sine. Kommunene har systematisk fått for lite penger til å dekke pensjonsutgiftene de faktisk har betalt. Departementet påstår hardnakket at de får alt dekket. Men det er ikke sant. Det er en falsk fasade som dekker et faktisk underslag på 65 milliarder kroner.

Forskriften fra 2002 instruerte kommunene om å skjule mankoen gjennom å bokføre en fiktiv inntekt som dekket gapet mellom de faktisk betalte pensjonsutgiftene og «pensjonskostnaden». «Inntekten» ble kalt «premieavvik». Den var bare et tall, ingen penger. Som «dekning» ble det oppført en fiktiv «fordring» som eiendel i balansen. Det fantes ingen skyldner. Denne luftfordringen er liksom kilden til luftinntekten.

Så sier forskriften at den balanseførte, fiktive fordringen skal tapsføres med 1/7 per år i de påfølgende sju årene, kalt «amortiseringskostnad».

Departementets påstand er at de samlede pensjonsutgiftene dermed blir belastet som utgift i kommunenes driftsregnskap, men da over en åtteårssyklus i stedet for i år en. Alt kommer med i beregningsgrunnlaget for statsbudsjettene likevel, bare litt forsinket. Men godtar vi den påstanden, er vi i virkeligheten blitt lurt av den falske fasaden.

For når luftfordringen fra år en blir «amortisert» med 1/7 i år to, står 6/7 igjen som lufteiendel i kommunens balanse. Men så i år to kommer en ny dose med luftinntekt og luftfordring, som legger seg oppå de 6/7 som gjenstår fra år en. Balansen per 31. desember år to viser altså 6/7 av luftfordringen fra år en pluss hele luftfordringen fra år to. Og slik kommer det nye luftfordringer oppå de gamle også i år tre til åtte. Det er ren bløff å påstå at posten «premieavvik» er borte fra balansen ved slutten av år åtte. Tvert imot står det en mye større, akkumulert luftfordring der. Bare fra 2020–2023 har det samlede beløpet eksplodert med over 30 milliarder kroner.

I Kommuneproposisjonen 2025 forteller departementet at de hele tiden «nedbygger» premieavviket gjennom den åtteårssyklusen som vi har beskrevet. Men på side 80 viser de denne figuren, som viser hvordan det går med «nedbyggingen»:

Og husk: Dette er altså penger som kommunene selv har betalt i faktiske utgifter, men bare fått luftinntekter som «dekning». Dette trikset har hittil spart staten for 65 milliarder kroner på bekostning av kommunenes likviditet. Staten har ikke lagt fram noen troverdig forklaring på hvordan dette noensinne skal betales.

Profesjonsorganisasjonene til kommunerevisorene, kemnerne og kommuneøkonomene protesterte fra første stund i 2002. Revisorene mente at det ville være lovstridig dersom de skulle godkjenne slike tomme fordringer. Justisdepartementets lovavdeling ga i 2004 noe nølende sitt godkjent-stempel på forskriften. Men de er ikke eksperter på kommuneregnskap, og de hadde bare to års praksis å bygge på. De skrev at «Dette er ikke et «inngrep» som kan karakteriseres som særlig inngripende». Der tok de kraftig feil. Nå er «inngrepet» på 65 milliarder. Men godkjent-stempelet er blitt brukt til å la spillet fortsette.

2021 og 2022 var veldig gode år for kommuneøkonomien. De fleste kommunene tålte at systemet med premieavvik tappet dem for likviditet. Luftinntektene skjulte årsaken til tappingen. 2023 var et mye dårligere år, men luftinntektene var enorme på mer enn 23 milliarder kr. De skjulte det meste av forverringen. Likviditeten ble kraftig svekket, men sterk vekst i luftfordringene dekket det til. Dette er en viktig grunn til at de dramatiske problemene i kommuneøkonomien i 2024 kom så overraskende. At kommunene har luftpenger i regnskapet i stedet for faktiske penger, er en vesentlig grunn til at kassa går tom stadig flere steder. Som andre pyramidespill er også dette avhengig av at det stadig må utvides. Nå møter det veggen.

3. desember sendte Torstein Dahle brev til kommunalminister Erling Sande, med Riksrevisjonen i kopi, med fyldig redegjørelse og dokumentasjon. Rødt har også fremmet forslag på Stortinget til behandlingen av neste års kommunebudsjett om å be regjeringen legge fram forslag som kan reparere dagens feilslåtte system. Dette spillet må øyeblikkelig stoppes. Kommunene må få dekket sine kolossale luftfordringer, og det må ikke gå på bekostning av de normale rammeoverføringene som skal dekke kommunenes faktiske behov.

Publisert i Klassekampen mandag 16. desember 2024