Klimakrisens løsninger kan ikke sprenge klodens grenser

Den 9. august lanserte FNs klimapanel sin sjette og foreløpig siste hovedrapport. Den peker blant annet på at klimaendringene kommer sterkere og raskere enn vi trodde, og at det blir stadig mer ekstremvær. Slik underbygger den at sommerens varmerekorder med branner, hetebølger og flomkatastrofer, er i ferd med å bli den nye normalen.

Til tross for de dystre beskrivelsene leverer rapporten heldigvis også et positivt budskap om at det er mulig å unngå de verste konsekvensene av global oppvarming. Ved en kraftig omlegging av politikken.

Og alle partiene kappes nå om å tilby løsninger. Godt er det. Klimakrisen er en eksistensiell krise som må løses om vi ønsker å bevare livet på jorden sånn noenlunde som i dag. Så hvordan løser vi den?

Ser vi til regjeringspartiene, virker det som om det er nok å elektrifisere samfunnet, enten det gjelder bilparken, oljeplattformer eller annet. Dette skjer gjennom en kombinasjon av økning i CO2-avgiften og enorme subsidier.

Strategien har imidlertid to sentrale utfordringer. Først og fremst er den usosial. Mange opplever at klimapolitikken er mest for dem som har god råd og bor i byene, og at regningen sendes til de som har minst, samtidig som de rike kan kjøpe seg ut av dugnaden.

Mens vanlige folk får økte avgifter, får rikfolk subsidierte Teslaer slik at de kan kjøre like mye som før.

Dette bidrar sannsynligvis til å skape økt folkelig motstand mot klimapolitikk, og da Rødt tidligere i år la frem vår egen plan for rettferdige utslippskutt som monner, var det nettopp et hovedpoeng å fordele byrdene jevnere – og slik også sikre økt folkelig oppslutning om klimapolitikken.

Derfor var et hovedgrep her at inntektene fra den økte CO2-avgiften betales tilbake etter en modell hvor husholdninger med middels og lave inntekter og i mindre sentrale strøk får tilbakebetaling.

Den andre utfordringen er enda mer fundamental. Allerede i dag bruker vi veldig mye mer av verdens ressurser enn det naturen evner å reprodusere. Faktisk hadde vi trengt om lag 1,7 kloder om dette skulle gått i balanse. Vi har som kjent bare en. Det sier seg selv at dette overforbruket bare er mulig å ha i en begrenset periode før økosystemer vil forvitre og også potensielt kollapse.

Dette betyr i klartekst at vi tømmer havene for fisk (men fyller dem med plast), er i ferd med å utrydde omtrent en million arter, at skog og annen uberørt natur forsvinner i rekordtempo slik at naturlige habitater ødelegges, i tillegg til at vi altså fyller atmosfæren med klimagasser som bidrar til å koke kloden og skape enda større økologiske utfordringer.

Den strategien regjeringspartiene foretrekker for å løse klimakrisen krever enda mer ressursbruk. Også elbiler krever energi som må produseres. Om all fossil energibruk skal erstattes med elektrisitet, trengs det veldig mange nye vindkraftverk – med tilhørende naturødeleggelser. Både matjord, mineraler og grunnstoffer eksisterer i begrensede mengder. Når vi tar det ut for å bruke det som råvarer til grønn omstilling, ødelegger vi planter og dyrs leveområder.

At kapitalismens veksttvang er kjernen av problemet, er også anerkjent i en rapport fra FNs naturpanel fra 2019

Det er ikke så rart at det blir slik. Det ligger nemlig innebygget i selve vårt økonomiske system. Vi lever på en klode med begrensede ressurser, men med et økonomisk system basert på evig vekst. Kapitalisme.

Kapitalismen krever at kapitaleierne hele tiden får tilbake mer enn de har investert, i profitt. Dermed må stadig mer av klodens ressurser tas i bruk. Det er for å legge til rette for denne veksten, at regjeringspartiene unngår løsninger av typen reduksjonsmål for luftfarten. For mange slike løsninger vil rokke ved selve grunnlaget for kapitalismen, og sende systemet ut i krise.

Dette betyr ikke at vi skal droppe å skifte ut bilparken, oppgradere vannkraftverk, og investere i nye industrier som kan bidra til å kutte utslipp. Selvsagt skal vi også gjøre det. Men det er ikke mulig å løse klimaproblemene uten å ta hensyn til klodens grenser.

At kapitalismens veksttvang er kjernen av problemet, er også anerkjent i en rapport fra FNs naturpanel fra 2019. Rapporten slo fast at med fortsatt økonomisk vekst styrer vi mot fullstendig økologisk kollaps. Det er altså kapitalismen som system som ødelegger kloden.

Skal vi løse klimakrisen må vi ha folkelig oppslutning bak klimapolitikken, og da må den være rettferdig. Så finnes det ingen alternativer til å løse klimakrisen innenfor rammene av klodens grenser.

For vi kan ikke ha ubegrenset vekst på en klode med begrensede ressurser. Menneskenes behov og naturens tålegrense må være viktigere enn noen få sin mulighet til å tjene seg rike. At Rødt anerkjenner dette, gjør at vi til forskjell fra regjeringspartiene, leverer løsninger som utfordrer veksttvangen i kapitalismen. Og nettopp derfor trengs et sterkt Rødt på Stortinget etter valget.

Publisert i Morgenbladet søndag 5. september 2021