Psykisk helse: Hvorfor gjør vi ungdommene våre syke?

Smittevernrestriksjonene er opphevet og samfunnet åpnet opp igjen. Men en ny helsekrise viser seg. Denne gangen er det ikke eldre som er truet, men ungdommene våre. Henvisninger til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) har økt med 26 % og fagfolka forteller at de ser langt mer alvorlige tilstander enn før.

«Ikke utsett problematikken – det finnes god hjelp», leser jeg på en nettside. Det er et godt råd. Nettsiden lover at du kan få psykisk helsehjelp på dagen. Problemet er bare at den reklamerer for en privat psykologklinikk og timeprisen er 1250 kroner. I det offentlige er tilbudet nå så overbelastet at vernetiden er oppe i 65 dager. Riksrevisjonen slo det brutalt fast i fjor i sin rapport om psykiske helsetjenester: «Mange barn og unge med psykiske problemer/lidelser opplever å ikke få den hjelpen de trenger når de trenger den.» De som har penger kan gå til private, men resten kan det ikke. Statistikken forteller oss at de med dårlig råd også er de som er mest utsatt for psykiske helseproblemer.

En kunnskapsoversikt fra NOVA fra 2018 viser at foreldres inntekt har stor betydning for ungdoms psykiske helse. Når de unge svarte på selvrapportert erfaring med dårlig familieøkonomi, var andelen som rapporterte dårlig psykisk helse fire ganger så høy hos dem med lavest inntekt som blant dem med høyest inntekt. En studie fra Folkehelseinstituttet viser at barn av foreldre med aller lavest inntekt har tre til fire ganger så høy sannsynlighet for å bli diagnostisert med psykiske lidelser, sammenliknet med barn av de aller rikeste foreldrene.

I en ny undersøkelse gjort av Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) der mental helse hos unge har blitt undersøkt i ulike tiår, ser vi at andelen ungdom med symptomer på angst og depresjon har økt siden 1990. Undersøkelsen peker på at denne trenden sannsynligvis er relatert til ungdoms levekår, atferdsendringer som er knytta til sosiopolitiske trender, som veksten av nyliberalisme og den ekspanderende teknologiske industrien. Sosiale medier blir beskrevet som en viktig faktor, og forskerne peker på hvordan teknologien muliggjør at kommersielle krefter trenger inn på helt nye arenaer i de unges liv. Det finnes ingen reguleringer eller rammer som hindrer tech-gigantene i å hente ut enorm profitt på å manipulere og utnytte de mest sårbare brukerne. De etterspør også politiske tiltak for å beskytte ungdommenes mentale helse ved å styrke deres tro på framtida og begrense presset på ungdommene.

Psykiske helseproblemer forekommer i alle lag av befolkningen, men klasseforskjellene gjenspeiles i tallene. Det er flere barn som lever i lavinntektsfamilier nå enn for ti år siden. Disse barna har økt risiko for å oppleve mobbing, utfordringer på skolen, trangere boforhold, hyppigere flytting, mindre vennekontakt og de har dårligere fysisk og psykisk helse.

Parallelt med at klasseforskjellene har økt har også unges psykiske helse forverret seg, og nettopp økonomiske bekymringer og dårlige jobbutsikter i framtiden er ett av elementene forskerne finner at trekker livskvaliteten til ungdommene våre ned.

Renteøkning og prisstigning gjør livet enda vanskeligere for mange nå. Flere undersøkelser viser også at folk er veldig bekymret for økte renter og priser. Det går utover nattesøvnen og egen psykisk helse. Det er ikke bare rikdom som går i arv i Norge. Psykiske helseproblemer og fattigdom går også i arv. Den arvelinja må vi bryte om vi skal sikre likeverdige muligheter og livsbetingelser for alle. Det har både vi som samfunn og ungdommene våre alt å tjene på. 

Når vi snakker om psykisk helse, handler det om helsehjelp. Der er det store mangler, og behov for et krafttak. Vi er nødt til å tenke forebygging også. Når politikere snakker om det, handler det ofte om tidlig innsats. Det er nødvendig. Men forebygginga må starte lenge før selve problemet starter. Vi har bygget et samfunn som har gjort ungdommene våre sykere.

Det er beviselig at økonomiske forskjeller skaper større problemer enn «bare» økonomiske. Det er store industrier som tjener seg rike på å manipulere og fortelle ungdommene at de ikke er bra nok med mindre de kjøper nøyaktig det produktet. Ungdommene får det dårligere med seg selv. Presset øker. Den øker også fordi vi har laget skoler som gjør ungdom stressa og skaper stort prestasjonspress. Men sånn trenger det ikke å være.

Det er flere faktorer som sammen påvirker helsa vår, også den psykiske helsa. Vi må tenke helhet. Vi er nødt til å ta et oppgjør med forskjells-politikken og styrke velferden hvis vi vil gjøre noe med at ungdom opplever usikre framtidsutsikter. Vi må ta ungdommenes side for å begrense presset.

Det hender ungdom med angst, skolevegring, spiseforstyrrelser, depresjon eller andre lidelser og plager får beskjed om å skjerpe seg. Men det er egentlig vi som må skjerpe oss. Vi må legge til rette for at ungdommene våre kan leve i et samfunn som ikke gjør dem sykere.

Publisert i Klassekampen lørdag 16. juli 2022