Rødt-bloggen

Klasseblinde tiltak

Tredobbel CO2-avgift kan bli en forskjellsbombe av dimensjoner.

KLASSEBLIND: Erna Solbergs klimapolitikk klimapolitikk er klasseblind, distriktsfiendtlig og tafatt, mener Marie Sneve Martinussen. Foto:

Regjeringens klimapolitikk er klasseblind, distriktsfiendtlig og tafatt. Et nytt flertall må levere det motsatte. Da trenger vi et vendepunkt bort fra flate usosiale avgifter og over til rettferdige miljøavgifter.

Ei krone er ikke ei krone. Den skifter ham etter hvem som ser på den. For en med 350.000 i inntekt er avgiftsøkning på ei krone per liter bensin en helt annen sak enn for en som tjener en million. For to som har samme inntekt er forskjellen stor når den ene kan gå til barnehagen og busse til jobb, mens den andre er avhengig av bil for å komme seg begge steder.

Derfor er det ikke rart at mange reagerer på regjeringas forslag om å tredoble CO2-avgifta, samtidig som inntektene skal brukes på «skatte- og avgiftslette». Etter åtte år med borgerlig regjering vet vi godt hva det betyr: Skattelette til de rikeste.

Avgiftsøkninga kan bli en grønn forskjellsbombe av dimensjoner. Med klima som unnskyldning vil Solberg skru opp prisene, likt for alle uansett om du bor rett ved T-banen og elbillader eller i den delen av Norge hvor det verken finnes hurtigladere eller tog. Og inntektene skal gå ut igjen i skattegaver til de rikeste. De som samtidig mottar størstedelen av el-bilsubsidiene og bor i sentrale strøk hvor det er lettere å gjøre «grønne valg» og slippe unna avgifta. Bedre oppskrift på gule vester og folkelig motstand mot klimapolitikk skal du lete lenge etter.

Men det betyr ikke at miljøavgifter i seg selv er usosialt. Vi har ei regjering som fører en politikk som er best for dem som tjener mye og bor i byen. Da er det ikke rart at også miljøpolitikken er tilpasset de med god råd og folk i storbyene. Vår oppgave er å vise at tiltak for å få ned utslippene kan være røde, rettferdige og fungere for hele landet. Da må miljøavgiftene bli progressive.

RØDT-NESTLEDER: Marie Sneve Martinussen. Foto: André Løyning.

Høres det vanskelig ut? Det er stort sett motforestillingen mot ideen om rettferdige miljøavgifter. Om det er å ha to trinn i elavgifta eller progressive flyavgifter, så virker det som forståsegpåere syns det er lettere å se for seg elektriske jagerfly enn at avgifter kan være noe annet enn paddeflate. Så klart kan de det.

Med digitale strømmålere varierer allerede strømprisen i løpet av dagen, men teknologien brukes kun for å maksimere strømselskapenes profitt. Den kan like gjerne brukes til å skille mellom ordinært forbruk og luksusforbruk, og la el-avgifta eller nettleia skyte i været for dem som bruker strøm som om produksjonen ikke hadde noen kostnad for verken klima eller natur.

For CO2-avgiften kan en sånn differensiering i selve avgifta bli vanskeligere. Den påvirker prisen på mange varer og tjenester, som vi betaler for stykkevis og delt, ikke i en samlet strømregning. Men også her finnes det løsninger, inspirert fra ideen om en «karbonavgift til fordeling» (KAF), der flate karbonavgifter kombineres med å betale inntektene tilbake, likt til alle. Da vil de som bruker mye gå i minus, mens de som bruker lite går i pluss.

For at den teoretiske KAF-ideen skal fungere i virkelighetens Norge trengs det imidlertid viktige tilpasninger. Vi må innse at ikke alt forbruk er omfattet av CO2-avgifta, ferien til St Tropez og luksusbiff fra Japan er avgiftsfri mens campingferien til Trøgstad og biff fra Jæren ikke er det. Selv om vi vet at de med høy inntekt forurenser mer, så blir ikke modellen omfordelende av seg selv når deler av de rikes forbruk ikke inkluderes i avgiftsgrunnlaget. Derfor trenger vi en øvre inntektsgrense, der de som har inntekt over denne grensa ikke tar del i tilbakebetalinga.

For det andre kan vi ikke dele avgiftsinntektene likt for by og bygd. De som bor der hvor avstandene er store og alternativene til bil få må få en større del av kaka, for å kompensere for at det er vanskeligere å velge seg bort fra avgifta. Soneinndelinga til den differensierte arbeidsgiveravgifta kan være et konkret utgangspunkt, der ulike kommuner er kategorisert i hele sju ulike distriktsnivåer.

Jeg kaller det en klimarabatt for folk flest. Men det er ikke navnet som er viktig, det er prinsippet om at økt CO2-avgift verken skal gjøre de rike eller staten rikere, og at tilbakebetaling skal være økonomisk og geografisk rettferdig.

Publisert i Klassekampen onsdag 28. april 2021