Kjedemakta

Vi som leser Klassekampen har mer til felles enn at vi leser landets beste avis. Vi spiser alle mat – hver eneste dag. Og med mindre vi dyrker den maten selv, tvinges vi gjennom dørene til én av de tre dominerende dagligvarekjedene for å få dekket et grunnleggende menneskelig behov: å bli mett.

Prisene på butikkhylla gjør ikke forskjell på folk, om du har millionlønn eller minstepensjon har ingenting å si. Fiskebollene koster det samme.

Derfor er ikke matpriser som andre priser. Når de har økt med 8,7 prosent det siste året – og 26 prosent på tre år – er det krise for hverdagsøkonomien til folk flest. At matprisene har økt dobbelt så mye som alle andre priser gjør det ekstra ille. For det er den «generelle» prisveksten som ligger til grunn for både uføretrygd, sosialstønad og pensjoner, og som målestokk for lønnsoppgjøret.

Men den generelle prisveksten skjuler forskjellene mellom folk. Vi vet at jo lavere inntekt folk har, jo mer av inntekten forsvinner i kassa på matbutikken. Da er det en fattig trøst at prisen på for eksempel møbler har økt med bare 1,8 prosent det siste året, og bidratt til å trekke konsumprisindeksen ned. Nye møbler kan vi stort sett velge bort. Det kan vi ikke med maten.

Når vi attpåtil måtte vinke farvel til det lovede rentekuttet i mars, mye fordi matprisene har økt mer enn forventet, må vi på prisjakt. Vi må få kontroll over dagligvaresektoren og at prisene som møter oss i butikken er «riktige».

Kjedene påstår det er økte produksjonskostnader som gir økte priser, og at deres egne marginer er stabile. Men det kan jo alle se at ikke stemmer. Når dagligvarekjedene øker overskuddet med milliarder, så kommer ikke de pengene fra kryptospekulasjon eller flaxlodd. De er summen av ei krone her og ei krone der, som er hentet rett ut av lommene våre. Det er helt på sin plass å kalle det for «griskflasjon», kamuflert av kreative tilbud, lokkepriser og jojo-priser.

Norgesgruppen og Rema-Reitan har fått bli kapitalaktører med nær eneveldig makt

Og den eneste grunnen til at de kan holde på med denne pris­jekkingen, er markedsmakta de har. Det er lett å tro at ulike merkevarenavn og butikk-logoer betyr at det er mange aktører som konkurrerer om våre penger. Men selv om de har ulike logoer og ulike priser, er valget mellom Kiwi, Joker og Meny bare valget om hvilken dør du skal gå inn for å legge dine surt opptjente penger i Norgesgruppen sin kasse. Og når du er der inne og plukker med deg dopapir fra Unil og brød fra Bakerhuset, så er det Norgesgruppen som eier disse leverandørene også, i tillegg til lastebilene fra Asko som står utenfor.

Allerede i 2011 konkluderte matmaktutredningen med at for få kjeder samlet makt hos få aktører, at konkurransen ikke fungerte godt nok og at det gikk ut over både vilkår for matprodusentene, utvalget i butikkene og prisen i kassa. Den gang hadde vi fire store kjeder. Siden da har utviklingen gått feil vei, fra fire til tre, som i stadig større grad eier og kontrollerer hele verdikjeden fra samlebånd i fabrikk til samlebånd i butikk.

Dette er et oligopol i ordets rette forstand. Norgesgruppen og Rema-Reitan har fått bli kapitalaktører med nær eneveldig makt over ekstremt viktige samfunnsområder.

Derfor kommer vi ikke utenom å bryte opp kjedemakta, og skillet mellom produsent, distribusjon og butikker, slik at ikke de samme aktørene kan sitte rundt et bord, forhandle med hverandre, og utestenge alle andre.

I dag gis det store rabatter fra leverandører til dagligvarekjeder, som forsvinner på veien. Disse må følge varen helt ut i butikkhyllene. Vi må la kundene få beholde rabattene.

Og vi må forby krympflasjon: At prisen ligger fast, men størrelsen på varen reduseres.

For mat er makt, og matmakt må flyttes fra dagligvarekjedene til folk flest, næringsmiddelarbeidere og bønder.