Justisministeren må beklage og tilliten må gjenreises

I fjor samlet folk seg nok en gang for å feire retten til å være den man er og retten til å være skeiv. De skulle feire Pride. I stedet ble de møtt med kuler, vold og hat. Natt til 25. juni 2022 mistet vi to mennesker og mange ble fysisk såret. Hvert liv som går tapt til terror er alltid ett for mye.

Enda flere fikk skader som ikke synes utenpå kroppen. Den fysiske og psykiske belastningen av angsten og redselen er for mange fremdeles noe som preger hverdagen. Vissheten om at det finnes de der ute som vil gå så langt som å drepe – kun fordi de hater skeive. Det verste angrepet på skeive i norsk etterkrigstid.

I sin trusselvurdering for 2022 konstaterte PST at terrortrusselnivået i Norge var moderat, og at det fremdeles var forventet at høyreekstremister og ekstreme islamister utgjorde den største terrortrusselen mot Norge. Den gang da vurderte PST det som mulig at disse gruppene ekstremister ville forsøke å utføre terrorhandlinger i Norge. Så skjedde det grusomme som skjedde natten til 25. juni 2022. Det har snart gått et år siden terroren mot Pride i Oslo i fjor, og nå er vi inne i en ny Pride-måned som feires og markeres over hele landet. Forrige uke kom rapporten fra 25. juni-utvalget som har hatt i oppdrag å granske PST og politiets håndtering av terroren og hendelsene i forkant og etterkant.

Rapporten har vært nedslående. Utvalgets funn er ikke til å misforstå: dette angrepet kunne muligens vært avverget. Kokt ned til noen sentrale konklusjoner peker utvalget svart på hvitt på at PST kunne handlet tidligere, og at angrepet muligens kunne vært unngått:

• De kunne opprettet en forebyggende sak mot Zaniar Matapour i månedene før 25. juni. Men de gjorde jo ikke det.
• PST satt på relevant, egenprodusert etterretning om Matapour, som de burde ha delt med radikaliseringskontaktene i politiet som hadde ansvaret for å følge ham opp. Men de gjorde ikke det heller.
• Hadde PST undersøkt det varselet de mottok fra E-tjenesten bare FEM dager før 25. juni kunne angrepet muligens vært avverget. Men PST undersøkte ikke hvem som kunne være en mulig utøver av et angrep som den kjente islamisten Arfan Bhatti var involvert i.

Dette er bare noen av de konklusjonene rapporten trekker frem.

På toppen av dette ble retten til forsamlingsfrihet, etter Grunnloven §101 og EMK artikkel 11, brutt etter 25. juni da flere tok initiativ til solidaritetsmarkeringer. Da folk hadde størst behov for å samles, markere solidaritet med det skeive miljøet og ta et aktivt standpunkt mot hat ble de anbefalt å ikke gjøre det, da politiet og myndighetene «ikke kunne garantere for deres sikkerhet». La det ikke herske noen tvil: myndighetene og politiet skal garantere for at alle borgeres menneskerettigheter, og dette inkluderer forsamlingsretten.

Det har vært vondt å lese rapporten. Ikke bare fordi konklusjonene i den er vonde å lese, men også fordi det ikke er første gang vi får en rapport som slår fast at et terrorangrep i Norge muligens kunne vært forhindret.

Gjørv-kommisjonen, som undersøkte Norges beredskap før, under og etter terrorangrepet 22. juli 2011, konkluderte med at myndighetene hadde sviktet og at angrepet i Regjeringskvartalet kunne vært unngått. Politiets aksjon på Utøya ble også kritisert og kommisjonen mente at terroristen kunne vært stanset tidligere dersom politiet hadde handlet raskere. Nesten 12 år senere skal vi nok en gang lese en rapport om hvordan de som kunne forhindret enda et angrep i Oslo ikke gjorde det. Det er hard kost å lese. Hvordan kan det i det hele tatt være mulig? Har vi virkelig ikke lært?

Onsdag 14. juni kom justisminister Emilie Enger Mehl til Stortinget for å redegjøre for rapporten 25. juni-utvalget hadde lagt frem. Det var en alvorstung redegjørelse etterfulgt av en debatt som virkelig fikk frem sterke følelser. På galleriet hadde vi i Rødt invitert representanter fra flere skeive organisasjoner. Det var viktig for oss at de, som representanter for de skeive miljøene som var målet for terroren, fikk høre og se selv det som ble sagt i salen. Justisministerens redegjørelse viste et taktskifte fra regjeringens side, noe jeg mener er bra. Men det kommer ett år for sent, dessverre.

Jeg vet at hun allerede har hatt møter med PST og Politidirektoratet, at hun har satt i gang en dialog med skeive organisasjoner og at hun tar dette på alvor. Eller, jeg går i det minste ut ifra det. For statsråden har vært forbausende fraværende i etterspillet av det året som snart har gått. Særlig vet jeg at mange av de skeive organisasjonene, som tross alt representerer deler av det skeive miljøet som var mål for dette angrepet, har følt dette. Til slutt ble de så lei av ventingen at de opprettet en egen nettside med det treffende navnet «Mens vi venter på Mehl».

Som om ikke det var nok, har justisministeren enda ikke kommet med en beklagelse for det som skjedde. Hun har stilt seg bak den beklagelsen PST-sjef Beate Gangås kom med etter at rapporten ble presentert, men hun har ikke kommet med noen offentlig beklagelse på vegne av seg selv og regjeringen. Det synes jeg er skammelig og skuffende. Justisministeren har til syvende og sist det øverste politiske ansvaret og jeg mener det minste hun kan gjøre er å komme med en hjertefølt beklagelse på vegne av seg selv og regjeringen. Opprydningen og veien videre må hun også ta ansvar for, men ofrene, de pårørende og alle de som er redde og engstelige nå fortjener at hun viser dem såpass respekt og medfølelse. Det er, helt ærlig, det minste hun kan og bør gjøre.

Vi er nå halvveis inn i juni og Pride feires over hele landet, i hver krik og krok. Det er flott å se, men det kommer samtidig med en bismak, for vi har de siste ukene også vært vitne til hvor mye hat som finnes der ute mot skeive. Arrangementer som avlyses grunnet trusler om vold mot barn, en dragartist som får scenen stormet av en fremmed, skoler som må fire ned regnbueflagg fordi foreldre ellers vil nekte å sende ungene sine på skolen og regnbueflagg som brennes og ødelegges. Vi har sett kommentarfelt som koker over og må stenges. Dette skal vi ikke tolerere eller finne oss i.

I år skal jeg nok en gang feire Pride. Jeg skal feire og markere for retten til å være den man er og vil være og for skeive rettigheter. Jeg skal også gjennom dette ta et tydelig og aktivt standpunkt mot hat og diskriminering av skeive i dagens samfunn. Jeg skal gå for mine skeive medborgere, for skeive i hele verden, og ikke minst for alle de som er redde i år. Vi har dessverre fremdeles en vei å gå, men den kampen gir vi oss aldri på!