Jo, EUs fornybardirektiv er kontroversielt

Denne fremstillingen har blant annet kommet fram i NTBs dekning av saken, og i utspill fra Trond Giske, om de tre direktivene regjeringen nå holder på å ta stilling til. Trond Giske, som har fremstilt seg selv som en talsperson for strømopprøret i Norge, havner her i uvanlig selskap med kraftlobbyistene i Fornybar Norge, samt Venstre og MDG som ofte taler deres sak.

Av de tre direktivene, om energieffektivisering, energi i bygninger og om fornybar energi, er det det sistnevnte som vil bety mest for oss i Norge. For oss som både bryr oss om å ta vare på norsk natur, og om å sikre industriens konkurransefortrinn, er fornybardirektivet en katastrofe.

Med dette direktivet får EU makt til å legge seg opp i våre konsesjonsprosesser for blant annet vindkraft. Myndighetene får stille færre krav, og behandlingen må ta under 2-3 år. Staten får rett og slett mindre tid til å utrede på egenhånd hvordan konsekvensene for natur og miljø blir. Det gir mer makt til de kommersielle utbyggerne og utredningene de betaler for. Norge må i tillegg utpeke enkelte områder for utbygging av vindkraft eller annen energi, hvor konsesjonsbehandlingen skal ta enda mindre tid og hvor det ikke kan gjøres nye konsekvensutredninger. Man får bare lene seg på tidligere utredninger.

Å la EØS-avtalen regulere hvordan vi organiserer våre konsesjonsprosesser for tiltak som vindkraft, som krever store naturinngrep, er veldig kontroversielt.

Vel så kontroversielt for Arbeiderpartiet bør det være at fornybardirektivet vil ødelegge et viktig punkt i Hurdalsplattformen, som statsminister Jonas Gahr Støre, utenriksminister Espen Barth Eide og energiminister Terje Aasland dessverre var mye mer opptatt av før de kom i regjering enn etter.

Såkalte «opprinnelsesgarantier» er en merkelig skapning i energipolitikken. Kraftselskapene kan, om staten tillater det, selge «opprinnelsesgarantier» til hvor som helst i Europa slik at kjøperen kan påstå at de bruker fornybar energi. Derfor kan den tyske jernbanen påstå at de kjører på ren vannkraft, selv om de i realiteten kjører på tyskernes egen miks av kull-, gass-, vind- og solkraft. Når en opprinnelsesgaranti selges ut av landet, er det én mindre garanti som kan selges internt i Norge. Dermed kan en norsk industribedrift slite med å bevise at strømmen de bruker er fornybar, selv om nesten all norsk strøm er det. De mister konkurransekraft.

Rødt mener ordningen er idiotisk og bør avskaffes. Bedrifter i Norge burde slippe å betale for å bevise at strømmen deres er fornybar. Staten Norge burde bare gi dem et godkjent-stempel på at strømmen deres er fornybar. Så får jernbaneselskapet i Tyskland heller bidra til at deres land får en like god fornybarandel som Norge. 

At ordningen bør avskaffes har Arbeiderpartiet vært enige i før. I 2019 møtte Støre tillitsvalgte i Fellesforbundet med budskap om at ordningen bør fjernes. Omtrent samtidig fremmet Terje Aasland, Espen Barth Eide og flere forslag på Stortinget om det samme.

Fornybardirektivet som regjeringen nå har til behandling, pålegger Norge å fortsette med ordningen. Som fagforbundet Industri Energi, som nå heter Styrke, skrev i en høringsuttalelse: Ordningen blir formalisert.

Regjeringens politiske grunnlag, Hurdalsplattformen, ble skrevet flere år etter at EU vedtok Fornybardirektivet. Likevel skrev Arbeiderpartiet og Senterpartiet der at de skulle «Fjerne ordningen med opprinnelsesgarantier og prioritere industriens kraftbehov».

Siden har vi ikke hørt noe om saken.

Kanskje det bare var spill for galleriet fra Barth Eide, Aasland og Støre?

Kanskje Trond Giske ikke bryr seg om at norsk industri må betale dyrt for å bevise at de bruker fornybar strøm, noe du uansett gjør, i konkurranse med tysk industri som fortsatt bruker kull- og gasskraft?

De som stemte Arbeiderpartiet i 2021 og trodde vi ville få en annen energipolitikk enn under Solberg-regjeringen har i hvert fall blitt lurt.

Skrevet av Marie Sneve Martinussen, leder i Rødt og Sofie Marhaug, nestleder og energipolitisk talsperson i Rødt