Rødt-bloggen

Jeg har fått knust noen illusjoner og kjent meg litt langt hjemmefra

Å komme fra en vanlig jobb og et vanlig liv har jeg sett på som en styrke i arbeidet som folkevalgt, men jeg har også fått knust noen illusjoner og tidvis kjent meg litt forkommen og langt hjemmefra.

Foto: Stortinget.

Det er siste mandag før jul. Utenfor de store vinduene til Stortingssalen blinker hundrevis av lamper i rytmen fra en amerikansk julesang på hovedstadens julemarked. Det store pariserhjulet snurrer og snurrer som om det ikke fantes en strømkrise.

Inne i salen debatteres oppvekst og utdanning, min dag. Denne dagen har jeg jobbet frem mot. Første innlegg er holdt, faktisk dagens første i kraft av å være leder. Replikker er utveksla foran en glissen sal, det er koronatider også inne på Stortinget med tomme ganger, pleksiglass mellom stolene og få representanter i salen.

Debatten bølger frem og tilbake, høyresida mener at alt var bedre før valget, AP, Sp og et litt motvillig SV mener at alt i hvert fall har blitt litt bedre etter valget, men det er mye de ikke har rukket og enda mer som burde utredes.

Jeg tar meg tid til en liten refleksjon over veien frem til sete 10 på trønderbenken og den siste arbeids-mandagen før jul.

STORTINGSREPRESENTANT: Hege Bae Nyholt. Foto: Titt Melhus.

Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg sa til familien at etter jul begynner den lange valgkampen. Da de spurte hva det betød var jeg litt svar skyldig. Den gangen visste vi ikke hvordan det ville fortone seg, ville det hele foregå på teams og zoom, eller ville det bli mulig å treffe folk, gi de en løpeseddel og kanskje en klem? I desember 2020 var vi usikre.

Valgkampen var heldigvis lite på nettmøter og mye ute i det store fylket vårt, Trøndelag. Den bød på gode menneskemøter, utallige debatter, avisinnlegg, postkasse-runder og diskusjoner.

Og for hver uke etter sommeren økte tempoet til nye høyder til plutselig den kvelden hvor jeg jubla med armene over hodet; sperregrensa var brutt og jeg hadde blitt stortingsrepresentant.

Å bli stortingsrepresentant er som å ha en åpen jobbsøknad liggende ute, uten å ane om det blir en realitet. Plutselig ble hverdagen helt annerledes. Tiden deles mellom Oslo og Trondheim. Nye arbeidsoppgaver og nye kollegaer.

Livet i barnehagen ble bytta ut med et bygg som er så stort at de har egen lostjeneste de tre første ukene. Jeg har gått meg bort i gangene flere ganger. Stortinget og fjellet har faktisk det til felles at alle hilser på alle, eller nesten alle.

Å komme fra en vanlig jobb og et vanlig liv har jeg sett på som en styrke i arbeidet som folkevalgt, men jeg har også fått knust noen illusjoner og tidvis kjent meg litt forkommen og langt hjemmefra.

Sjelden har den følelsen vært sterkere enn da presselosjen inviterte på fest. Iført nyinnkjøpt drakt, balanserende med noen småretter på et fat og et stettglass med lunken lettøl befant jeg meg i et rom fullt av folk jeg til nå bare hadde sett på TV eller som byline på ulike artikler og ledere i landets store aviser. Det så ut som alle kjente alle. Sjøl kjente jeg at jeg gjerne hadde bytta drakta med termodress og losjefest med sandkasse. På vei hjem den kvelden minnet jeg meg selv på at det er for ungene i barnehagene, kollegaer i landets barnehager, alle de som er ansatte i de samme vanlige jobbene som jeg akkurat har søkt permisjon fra, alle de som drømmer om en jobb eller som ble sjuk av jobben. Det er for alle de, oss, jeg er her. Da retta jeg ryggen i drakta og kjente styrken fra den mentale termodressen og sand mellom fingrene.

Den festen føles som en evighet siden. Etter det valgte vi en ny president, det ble lagt frem en propp (ja da, det heter en tilleggsproposisjon), mailboxen er full, pandemien rydda i kalenderen og jeg har lært meg et nytt språk.

Det heter ikke lenger «jeg», men «dette medlemmet» når jeg skriver i dokumenter i komiteen. Det heter ikke « du», men «representanten» når det debatteres i stortingssalen. Og all kommunikasjon skal gå gjennom presidenten.

På talerstolen takker enda en representant alle landets ansatte i barnehager og skoler for innsatsen, uten at det bevilges de midlene som sårt trengs for å møte den bemanningskrisa som er over hele landet. Telefonen lyser opp. Det er en melding fra ei venninne og tidligere kollega, hvor det står at hun ikke veit om hun orker å jobbe i barnehage mer.

Jeg tegner meg til nok et innlegg, det er nok applaus og takketaler nå. Den mentale termodressen varmer mot trekken fra de store vinduene.

Og ute snurrer pariserhjulet rundt og rundt, som om det ikke fantes en krise.

Publisert hos Trønderdebatt torsdag 23. desember 2021