Jeg håper på et skikkelig kommuneoppgjør

I 2015 ble jeg for første gang valgt som folkevalgt i Kragerø kommune. Jeg var stolt og klar til å gjøre mitt beste for å utvikle kommunen jeg hadde vokst opp i. Det varte ikke lenge før de økonomiske realitetene slo inn. Kragerø, en liten kommune på Sør-Østlandet, uten noen særlig inntekter fra kraftproduksjon, ingen inntekter fra havbruk og et næringsliv i stor grad basert på turisme og med tilhørende merutgifter, gjorde at kommunen hadde store utfordringer og lite inntekter.

Jeg er veldig stolt av å ha vært med på å styre Kragerø i årene 2015–2019. Da var Rødt i posisjon og fikk gjennomslag for at barnetrygden ikke skulle regnes inn i beregningsgrunnlaget for sosialhjelp, anbudsutsatte tjenester innen renovasjon og vann- og avløp ble tatt tilbake i egen regi, og det ble gjort store satsinger på barn og unge, for å nevne noe. Etter et borgerlig styre i 2019–2023 og et tømt disposisjonsfond, har derimot pipa fått en annen lyd.

Det kan sies at vi har en rik stat med fattige kommuner.

I dag er det handlingsrommet lokalpolitikerne på min tid hadde til å gjennomføre forbedringer i folks liv, nærmest byttet helt ut med behovet for å administrere kutt og omstillinger for å gjøre noe med en bunnskrapt kommunekasse. Nå er kommunen plassert på Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK), som i praksis er døden for det lokale selvstyret før økonomien er i balanse. Regjeringa har ved flere anledninger skrytt av at antall ROBEK-kommuner har gått ned, særlig målt mot toppåret i 2004 hvor «Jern-Erna» var kommunalminister og 118 kommuner befant seg på lista. Jeg ønsker meg ikke tilbake til 2004, men trenden nå er økende, for i skrivende stund er 22 kommuner oppført på ROBEK-lista, mot 12 ved utgangen av 2023. Det er derfor grunn til å mistenke at dette tallet kan øke i tiden fremover, noe også KLP sine beregninger viser.

Lokalpolitikere rundt omkring i Norge har selvsagt et stort ansvar for god og forsvarlig drift av sine kommuner, og det gjøres mildt sagt flere prioriteringer man kan sette spørsmålstegn ved. Likevel er det et stort paradoks at Kommune-Norge i disse dager sliter med økonomien mens staten sitter på en bugnende pengebinge. Forklaringene er sammensatte. Det blir flere eldre og færre yrkesaktive yngre. Statens overføringer (eller skal vi si tilbakebetalinger) til kommunene står ikke i stil med prisveksten – særlig hvis man ser på antall oppgaver og nye lovkrav kommunene har fått, uten at dette har blitt fullfinansiert. Det kan sies at vi har en rik stat med fattige kommuner.

Det er på ingen måte hensiktsmessig at en kommune skal ha lokalt selvstyre og handlingsrom tilsidesatt i 60 år.

Verst rammet er Moskenes kommune. Moskenes har allerede vært på ROBEK-lista i 12 år, men veien ut virker lang. Ordføreren i Moskenes, Hanna Sverdrup, uttalte i et intervju i Kommunal Rapport 20. februar 2024 følgende; «Hvis vi slipper å betale renter, noe som er lite sannsynlig, vil vi være ute av ROBEK i 2083». 60 år vil det altså ta å få nordlandskommunen ut av det økonomiske uføre de er i, etter at de allerede har gjort både omstillinger, effektivisering og kutt. Rødt foreslo før sommeren om å be regjeringen utrede et maksimalt antall år en kommune skal kunne befinne seg på ROBEK-lista, noe som ble nedstemt.

Det er på ingen måte hensiktsmessig at en kommune skal ha lokalt selvstyre og handlingsrom tilsidesatt i 60 år. Enkelte kommuner trenger nødhjelp og en hjelpende hånd fra staten for å komme seg ut av ROBEK-lista. Hadde det vært opp til Rødt, hadde kommunene i 2024 fått over 10 milliarder kroner mer i overføringer, hvorav tre milliarder mer i frie inntekter til kommunene og 600 millioner til fylkeskommunene, men er selv det nok?

Rødt og resten av de rødgrønne partiene vedtok sårt tiltrengte endringer i kommunenes inntektssystem før sommeren for å gjøre systemet mer omfordelende og rettferdig. Nå er tida inne for å putte mer penger inn i selve systemet. Stadig flere innbyggere rammes av kommunenes behov for kutt og innsparinger. Barnehager, skoler og sykehjem legges ned. Bussruter kuttes. Investeringer i våre barn og unge settes på vent.

Nylig var jeg i Steinkjer. Der kunne de fortelle om hvordan det forebyggende arbeidet opp mot kommunens ungdommer hadde blitt kuttet i, blant annet gjennom fjerning av antall ungdomskontakter. Det siste vi trenger i en tid der vi oversvømmes av nyheter om økende ungdomskriminalitet og sosiale problemer, er å kutte i det forebyggende arbeidet.

Spørsmålet vi må stille oss er hvor lenge skal vi la landets lokalpolitikere skyves foran og motta kritikk for dagens regjering og stortingsflertall sine manglende overføringer til kommunene. Jeg håper derfor vi får et skikkelig kommuneopprør framover for bedre kommuneøkonomi, slik at folk kan leve gode liv uavhengig av postnummer, i hele det flotte, langstrakte landet vårt.

Publisert i Nationen onsdag 11. september 2024