Islands nei – hva nå?

Det islandske folk sa klokelig nei til å gjenoppta forhandlingene om EU-medlemskap. Fram mot avstemningen var det en selsom opplevelse å lese norske aviser.

Ifølge EU-ivrige kommentatorer var det mer eller mindre bænkers med et ja, så nå hastet det for Norge å gjøre det samme. På Island ble det derimot spredd en bekymring om at Norge kunne gå inn i EU før islendingene(!), slik at landet risikerte å stå igjen alene utenfor.

Nå har EU-tilhengerne fått folkeflertallet i fleisen.

Ikke bare sa islendingene nei, også i Norge er neiflertallet klippefast (16 prosents ledelse på siste måling). La oss sette strek for at ja-sidens drøm om EU-medlemskap styrer Europa-debatten. I stedet må Norge og Island diskutere de håndfaste konsekvensene av folkeviljen i begge land.

Reform av forholdet til EU

Rødt har tatt initiativ til en bred reform av hvordan Norge håndterer vårt forhold til EU. Så langt har vi fått gjennomslag for nabosjekk, dvs. at regjeringen må redegjøre for hvordan andre land forholder seg til EUs regelverk før de kan få Stortingets samtykke til å innføre den samme regelen i Norge. Dette for å unngå at Norge er mer katolsk enn Paven i møte med EUs regler.

Vi må slutte å tolke EU-regler strengere enn det EU-landene gjør selv.

Deretter har vi fått støtte fra representanter fra nær samtlige partier til å pålegge regjeringen å konsultere Stortinget mye tidligere og grundigere om forhandlinger med EU. Her har vi hentet inspirasjon fra bestemmelsene de har på Island.

Så til neste skritt. Nå trenger islendingene å se at de har gode og pålitelige venner utenfor EU. Venner som er villige til å stå opp for dem i møte med press og krav fra EU-kommisjonen på den ene siden, og USA på den andre. Som Canadas statsminister Mark Carney sa i sin berømte tale i Davos: Land som ikke er stormakter må slutte å konkurrere med hverandre om å være mest mulig imøtekommende.

Norge og Island er begge EFTA-medlemmer. Vi har naturressurser som EU-landene trenger til sin industri. Her er noen eksempler hvor vi deler interesser, men til nå ikke har dannet felles front:

Slå ring om nasjonalt lovverk

Mens Norge automatisk lar EØS-regler gå foran norsk lov, sier Islands EØS-lov at EØS-reglene skal gjelde «så langt det passer», dvs. åpner for å la islandsk lov få forrang dersom den kommer i konflikt med lovverk utformet i EU. Det er ikke godt nok for overvåkningsorganet ESA, som i flere år har presset Island til å endre EØS-loven sin. Nå varsler Islands regjering at den vil etterkomme ESAs krav og i løpet av høsten foreslå å fjerne denne delen av det nasjonale handlingsrommet. Det vil bety at utfallet av en folkeavstemning med høy valgdeltagelse, som regjeringen tapte, blir at Island lar seg underlegge EUs lovverk enda strengere – stikk i strid med folkets nei. Man trenger ikke å være klarsynt for å se at dette kan gi en alvorlig tillitskrise i islandsk politikk.

Island har stått alene i denne kampen og er i ferd med å gi etter. Norske regjeringer har sittet musestille og «ikke tilkjennegjort noe syn». Norge må snarest – overfor ESA og EU – støtte prinsippet om at et land har rett til å vedta og håndheve sine egne lover. Det er et grunnleggende, demokratisk prinsipp. Den klareste støtten Norge kan gi, er å endre vår EØS-lov tilsvarende slik at domstolene får mulighet til å vektlegge norsk lov, slik Rødt tidligere har fremmet forslag om på Stortinget.

Stå sammen mot skadelige direktiver

Under ACER-striden i 2018, da stortingsflertallet samtykket til å innlemme EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen, hadde to av de tre daværende regjeringspartiene på Island landsmøtevedtak mot å overføre energimyndighet til EU. Etter at Norge sa ja sto Island uten ryggdekning, og innlemmet pakken ett år etter Norge. Som i Norge fremmet flertallet politiske erklæringer om full råderett over bla. bygging av utenlandsforbindelser, men uten å sørge for noen rettslig bindende garantier eller unntak fra EU. Norge og Island møtte EU stykkevis og delt og «aksepterte det vi ble tilbudt» for å låne Mark Carneys ord.

Fremover må Norge koordinere mye tettere med Island i og utenfor EFTA og i EØS-komiteen, både i møte med nye rettsakter fra EU og krav om overføring av myndighet til overnasjonale organer.

Alternativer til EØS-avtalen

Både Norge og Island har nylig opplevd at EU ikke ser EØS-avtalen som noe hinder mot å innføre toll og kvoter mot vår industri. EUs beskyttelsestiltak mot våre ferrolegeringer viser at EØS-avtalen ikke fungerer som en garanti for adgang på like vilkår til det indre marked. EU inngår på sin side stadig flere handelsavtaler med andre land, som til overmål gir Storbritannia, Canada og Japan lavere toll på bearbeidet sjømat enn det EØS-avtalen gir Norge og Island.

At forpliktelsene i EØS-avtalen i økende grad ser ut til å bare gå én vei, samtidig som forhandlinger om EU-medlemskap er parkert i overskuelig fremtid på både Norge og Island, kan ikke bety annet enn at vi må diskutere alternativer til avtalen. Dette bør Norge sondere bredt blant alle demokratiske ikke-EU-land rundt Nordsjøen og Arktis, med mål om å si opp EØS-avtalen. Da iverksettes avtalens artikkel 127 og alle EØS-land kalles sammen for å reforhandle avtalen.

Her skiller Rødt lag fra Frp, da vi sier tydelig at EØS-avtalen må sies opp, mens Frp kun sier at EØS-avtalen skal reforhandles, noe som ikke er mulig uten at vi først sier den opp.

Publisert hos E24 torsdag 10. september 2026