Ingen grunn til strafferente

En av bivirkningene av å være en på venstresida som snakker mye om økonomi, er at det jevnlig tikker inn spørsmål i innboksen fra politiske allierte. Skal jeg binde renta? Hvilket lån er best? Betale i euro?

Dette er jo ting som ikke nødvendigvis hører hjemme i en spalte i venstresidas dagsavis. Men i forrige uke kom det flere spørsmål om samme viktige politiske tema: Hvis LO vinner gjennom i streiken, kommer Norges Bank til å sette opp renta?

Mange var bekymret – folk som støtta streiken fullt ut, men som var redd for at «vinninga gikk opp i spinninga» hvis økt lønn betyr økt rente.

Så la det være helt klart: Norges Bank har ingen grunn til å «straffe» verken streiken eller resultatet med å øke renta mer enn de hadde tenkt. For å bruke Jørn Eggums ord om lønnsoppgjøret: Det er «god gammeldags klassekamp». LO og NHO forhandler ikke basert på prisvekst, men om fordeling av verdiene som skapes mellom arbeid og kapital. Lønnskravet er arbeidernes andel, og det som blir igjen, er det kapitaleierne, de som eier aksjer i selskapet, som rår over.

Frontfagsmodellen sikrer at det er lønnsomheten i industrien som legger føringer. Går det godt i industrien, skal også arbeidsfolk ha sin del av kaka. Og det går godt i industrien, noe skyhøye lederlønninger og bonuser viser. Men i fjor gikk lønnsandelen, andelen av verdiskapinga som gikk til arbeidsfolk, dramatisk ned fra 83,5 til 78 prosent. Hvis LO i en sånn situasjon skulle firt på kravene, ville alle de samme pengene uansett eksistert i norsk økonomi – de ville bare vært i andre enn arbeidernes lommer. Det er ingen grunn til at selve fordelinga skal påvirke hva Norges Bank tenker om langsiktig inflasjon eller rente.

Men, og det er et viktig men. Økonomifaget er ikke naturfag, og sentralbanken er ikke gudegitt. Det er derfor LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad lenge har kritisert Norges Banks rentehevinger, og derfor han nå rykker ut med en sterk advarsel mot å bruke lønnsoppgjøret som begrunnelse for å øke renta. For her er det åpenbart rom for både faglig og politisk kamp.

Det spørs hvilken side sentralbanken står på

Den norske måten å koordinere lønn på er særnorsk, og finnes ikke i de teoretiske amerikanske modeller som preger deler av økonomifaget og akademia internasjonalt. I likevektsmodeller forhandler alle om lønn hver for seg, hele tida, og da kan det jo fort oppstå såkalte pris- og lønnsspiraler. For der finnes ingen frontfagsmodell og det finnes ingen Roger Bjørnstad. Det er disse modellene, og denne forståelsen av økonomien, som preger miljøene som advarte mot et godt lønnsoppgjør.

Med deres logikk må klassekampen legges på hylla, fordi man er i sentralbanksjef Ida Wolden Baches vold. Hun skal uansett møte lønnsvekst med renteheving, fordi inflasjon skyldes for stor etterspørsel etter varer og tjenester i Norge, og økt rente må til for å gi folk dårligere råd sånn at etterspørselen går ned. Med en sånn argumentasjon blir det hele et nullsumspill, der sentralbanken styrer hvor god råd folk flest har, enten ved at man begrenser lønnsvekst i frykt for økt rente – eller at lønnsvekst straffes med økt rente.

Det er nettopp derfor fagbevegelsen holder frontfagsmodellen så høyt, fordi den unngår at arbeidsfolk straffes mens kapitalen slipper unna. Og forskning viser at den gjør det lettere å få kontroll på inflasjonen uten å gå veien via økt arbeidsledighet.

Så spørs det hvilken side sentralbanken står på. For heller ikke de er nøytrale, og den aggressive rentepolitikken det siste året avslører dessverre en overdreven tro på renteøkninger også i møte med importert inflasjon og mindre forståelse for den særegne norske lønnsdannelsen.

Publisert i Klassekampen fredag 28. april 2023