Inflasjonspøkelset

Du skal ikke gå mange runder i politisk debatt for tida, før du møter på inflasjonsspøkelset. Å mane fram trusselen fra høy inflasjon er en høyresideøvelse som lenge har ligget nedstøvet på loftet, fordi inflasjonen faktisk har vært under målet de siste femten årene. Høyresida elsker dette skremmebildet, fordi de kan bruke det til alt de liker: å advare mot offentlig pengebruk, argumentere mot fagbevegelsens lønnskrav og si at vi ikke «har råd» til mer velferd. Det er sentralbanken som er riset bak speilet: Hvis inflasjonen øker, vil de sette renta opp, og alle som har boliglån, får større regninger.

Høy eller ustabil inflasjon er det ingen som ønsker, men det er gode grunner til å ikke sluke alle inflasjonsadvarsler med hud og hår.

For det første er det ikke slik at sentralbanken setter renta blindt etter inflasjonsmålet. Dette understreket sentralbanksjef Øystein Olsen selv i sin årstale forrige uke. Han viste til hvordan man tidligere hadde et «enøyd» fokus på måltall, og at inflasjonsmålet er et «fleksibelt mål». Det vil si at Stortinget har vedtatt flere mål som skal tas hensyn til når renta settes. En stabil inflasjon over tid er ett av dem, men høy sysselsetting og produksjon er et annet. Å sette opp renta for raskt og for høyt, kan styrke kronekursen unødig mye og dermed svekke konkurransekrafta til eksportrettet industri og true arbeidsplasser.

Derfor kan det være gode grunner til å tolerere en inflasjon som ligger noe over målet, på samme måte som at man har hatt inflasjon under målet i lang tid. Det er også på sin plass å minne om at inflasjonsmålet ikke er en naturtilstand, men en relativt ny oppfinnelse – fra 2001 for Norge sin del. Målet har også ganske nylig blitt redusert fra 2,5 til 2 prosent. På 90-tallet var det stabil kronekurs man ønsket å oppnå ved å sette renta.

Inflasjonsmålet er ikke en naturtilstand

Det ligger både faglige og politiske diskusjoner bak ulike varianter av pengepolitisk styring. Å for eksempel erstatte inflasjonsmålet med et mål om høyest mulig sysselsetting, er verken umulig eller utenkelig. Det ville i så fall vært et politisk valg de folkevalgte tok.

For det andre er det strømprisene som i hovedsak driver opp prisene på andre varer og dermed spiser av lønnsveksten. Hvis man virkelig var bekymret for inflasjon, burde man støttet kravet om politisk kontroll over krafta for å unngå en prisspiral som resultat av forfeilet kraftpolitikk. At det er arbeidsfolk som skal vise moderasjon og godta reallønnsnedgang, slik store grupper opplevde i fjor, faller på sin egen urimelighet. Klarer ikke politikerne å stoppe strømpriskrisa, kan det ikke være folk flest som skal ta regningen samtidig som både staten og krafttoppene håver inn på den samme krisa.

Sist, men ikke minst, er det ikke et problem for inflasjonen om vi øker offentlig pengebruk, så lenge det er finansiert ved å øke skattene for de rike. Om vi betaler tannlegeregninga hver for oss eller i fellesskap, har lite å si for «presset» i økonomien. Det er ikke mer inflasjonsdrivende om en kommune bygger ny skole enn om folk med mye penger bygger hyttepalasser på fjellet. Man kan altså omfordele så mye man vil, uten av inflasjonen bryr seg nevneverdig. Man kan øke skattene for de med store formuer for å sikre bedre inntekt til arbeidsledige og uføre. Eller bruke deler av det på felles velferd.

Neste gang noen skyter ned ønsket ditt om mindre forskjeller, sterkere fellesskap og mer rettferdighet med å rope «inflasjon», håper jeg du ikke blir livredd. Inflasjonsspøkelset er ikke alltid reelt, og det finnes flere måter å jage det bort på.

Publisert i Klassekampen mandag 21. februar 2022