Hvem tar regninga?

I snart ett år har norsk økonomi vært i krise, og økonomisk politikk i unntakstilstand. I krisepakkene har milliarder blitt lagt på bordet med så usikre kostnadsberegninger at Stortingsvedtakene gjøres med vidåpne overskridelsesfullmakter, og årets statsbudsjett var utdatert allerede før året var i gang.

Det kan føles som at økonomiens tyngdelover er opphevet, men det er så klart en illusjon. På tross av samlende kriseretorikk har regjeringas klassepolitikk vært tydelig. Man har sett det når de har bøyd av for arbeidskjøpernes behov for å hente inn underbetalt arbeidskraft. Da de permitterte måtte vente i flere måneder på lønnskompensasjon mens bedriftene fikk penger på dagen. Og ikke minst når alle forsøk på å stille krav til de som skulle få krisestøtte ble totalt avvist, om utbyttebegrensing, husleiekutt eller bonusstopp. Dette må du huske når det uunngåelige spørsmålet etterhvert stilles oftere og oftere. Hvem skal ta regninga?

Hittil har svaret vært «framtida» og oljefondet. Men allerede før korona ble vi innprentet med at vi i framtida ikke har råd. I perspektivmeldingene har framtidsscenarioet for Norge blitt lagt fram. I 60 års perspektiv lever vi lengre og føder færre barn, oljereservene tømmes og produktivitetsveksten avtar. Regjeringens løsning er å jobbe mer og lengre, privatisere for å effektivisere velferden og kutte skattene for å sikre arbeidsplasser.

60 årsperspektivet er ikke forbedret av koronakrisa. Med fare for å spoile den neste perspektivmeldinga som kommer om få uker, så vil den gi dystrere framtidsutsikter enn de foregående. Som et ekstra argument for den allerede ideologisk befesta politikken kan regjeringa legge til behovet for å dekke inn den enorme koronaregninga. Vi må kutte for å ha råd til nye kriser. Denne fortellinga var feil før korona, og den er enda mer feil nå.

Det vi har sett i krisetidene er først og fremst hvor sårbart fellesskapet er og hvor stor forskjell det er på folk. Boligpriser, hyttesalg og aksjemarkedet har steget til nye høyder, samtidig som de med lavest lønn er mest utsatt for både smitte og ledighet. Den virkelige koronaregninga tas her og nå av dem som jobber under tøffe forhold i samfunnskritiske yrker, de som har mistet arbeid og inntekt og sårbare grupper som ikke får hjelpa de trenger i et nedstengt og avstengt samfunn.

Vi har sett hvordan ostehøvelkutt i offentlig sektor har gitt et folkehelseinstitutt med for lite testkapasitet og et Nav med for få saksbehandlere. Hvordan vi ikke har hatt råd til å ha smittevernutstyr på lager, og at sentral helseberedskap forsvant med privatiseringa av norsk medisinaldepot. Vi har sett at fellesskap fungerer, men at dette fellesskapet er under sterkt press og aktiv nedbygging. Og det meste handler om penger.

Vi må hente tilbake krisestøtta som forsvinner ned i eiernes lommer

Høyresida kommer til å bruke koronaregninga til å bygge opp en misvisende myte om at vi må kutte i offentlige budsjetter for å «betale tilbake». Når det vi egentlig må gjøre er å gjenreise fellesskapet med økte inntekter. Vi kan starte med å ta tilbake skattegavene som regjeringa ga til folk med formuer ikke bare én, men to ganger under koronakrisa. Vi kan øke skatten på overskudd i selskaper, sånn at store selskaper som går godt kan bidra til å styrke sikkerhetsnettet for de mindre selskapene som sliter.

Og vi må hente tilbake krisestøtta som forsvinner ned i eiernes lommer. Når stortingsflertallet sa nei til utbytteforbud for dem som mottok krisestøtte så plasserte man et sugerør i felleskassa. Det er i år vi får se hvem som har benyttet seg av det. Selskaper som har tatt imot krisestøtte i 2020 og betaler ut utbytte til aksjonærene i år har åpenbart skulka dugnaden. Hos noen går krisestøtte nærmest direkte til utbytte, som vi kunne lese om på forsida av denne avisa i går. Hos andre består utbyttet av inntekter fra selskaper som har fått krisestøtte, som for utleierne av næringseiendom.

Kravet om utbytteforbud ble avvist i fjor og må reises igjen for nye kriseordninger. Men det er heller ikke for seint å hente tilbake pengene fra fjorårets støtterunde. Da trengs en ekstraskatt på koronautbytte, som sikrer at de som har arbeidsfri inntekt i ei tid der mange er uten arbeid bidrar mer. Stadige rekorder og feststemning på børsen tyder på at en slik skatt kan hente inn solide og sårt trengte inntekter for å sikre velferden for alle.

Publisert i Klassekampen onsdag 3. februar 2021.