Hvem skal ta regningen for havvindhavariet?

I havvindsvermeriet ignorerer de såkalte styringspartiene faglige råd fra økonomer om at dette blir dyrt – altfor dyrt. Arbeiderpartiet holder fast på statlig subsidiering, mens Høyre finner mer kreative måter å skyve regningen over på vanlige folk.

«Havvindeventyret» er nemlig i ferd med å havarere. Det tyder Equinors skrinlegging av Trollvind på. Som sjefen i Norges vassdrag og energidirektorat (NVE), Kjetil Lund, gjentatte ganger har svart ærlig på: Havvind kommer ikke til å bli lønnsomt i Norge. Ikke med det første, og sannsynligvis ikke med det andre eller tredje heller.

Havvindstormen er ikke blitt mindre av at lederen for Energikommisjonen, Lars Sørgaard, nylig frarådet havvind helt eksplisitt (kronikken «Mer kraft – for enhver pris?«, DN 25. mai). Jonas Gahr Støre mente at dette var «litt rart når han ledet en kommisjon som konkluderte med å etterlyse så mye kraft som mulig så raskt som mulig». Men rådet burde ikke overraske statsministeren det minste.

Det har hele tiden vært et mindretall i kommisjonen som er skeptisk til måltallene og mantraet «mer av alt – raskere». Sørgaard er en del av dette mindretallet. Regjeringen har derimot hørt det den vil høre. Slik er kritiske røster blitt luket ut.

I hver bidige debatt Rødt diskuterer kraft med regjeringen, er svaret det samme: Arbeiderpartiet gjentar at «Rødt har ingen energipolitikk», som regel med et stikk til vårt standpunkt mot havvind. Det er å snu saken på hodet.

Det virkelige spørsmålet er om regjeringen egentlig har noen måte å skaffe kraft og kutte utslipp på som ikke beror på et massivt havvindhavari.

Høyre er ikke noe bedre enn Arbeiderpartiet. De foreslår riktignok å gjøre noe med lønnsomheten for havvind ved å gå inn for utenlandskabler (hybridkabler) heller enn kabler til Norge (radialer). Denne løsningen forteller bare halve sannheten om havvindfadesens pris.

I vår kom NVE med en rapport som sammenligner virkningen av disse to kabelalternativene. NVE konkluderer med at regjeringens foretrukne løsning med kabler kun til Norge vil bidra til noe lavere strømpriser her hjemme; radialer øker tilbudssiden og demper prissmitten. Det motsatte er tilfellet med de såkalte hybridkablene.

Så når Høyre ønsker seg utenlandskabler fra havvindinstallasjonene, skyver de regningen for utbyggingen over på folk flest. Alternativet er subsidier: skattefinansiering, oljepengebruk eller en blanding av de to.

Både regjeringen og Høyres løsninger innebærer i virkeligheten store kostnader for fellesskapet. Regjeringen planlegger mange milliarder i statlig støtte; det er fortsatt uklart hva som blir sluttprisen. Om havvind kommer til å bli lønnsomt med Høyres alternativ, er stadig i det blå, men det vil sannsynligvis innebære høyere strømpriser.

I stedet for å lytte til kritikken underveis, fra Rødt og andre, styrer styringspartiene havvindkappløpet mot stupet. Det er i grunnen underlig, for alarmen burde gått når motstanden kommer fra så ulike hold – alt fra velrenommerte økonomer til oss Rødt-politikere.

Slutten på de store partienes havvindeventyr ender neppe lykkelig. Alle taper på den havvindpsykosen ledende politikere har lidd under de siste årene og som de stadig befinner seg i. Idet planene havarerer, har vi sløst bort fellesskapets midler og glemt å se oss om etter bedre alternativer for industri, klima og natur.

Publisert hos Dagens Næringsliv onsdag 31. mai 2023