Hvem skal eie robotene?

«Robotene tar jobbene våre». «Disse yrkene kommer til å forsvinne». «Ny teknologi erstatter tunge løft.» Samtidig: «Vi må jobbe mer.» «Sykepleiere kan ikke ha så mye fri i helga.» «Dagens unge må stå lengre i jobb.»

Dette er et knippe overskrifter fra norske medier det siste året. Er det bare jeg som syns dette ikke henger på greip? På den ene siden blir vi fortalt at digitalisering og ny teknologi kommer til å gjøre mer og mer av arbeidet for oss. På den andre siden må vi for all del belage oss på å jobbe mer.

I debatten om teknologi og økt produktivitet er spørsmålet vi alltid må stille oss: Hvem nyter godt av framskrittene og hva er egentlig målet med samfunnet vårt?

Produktivitet er et mål på forholdet mellom hvor store ressurser som går inn i en produksjon og hvor store verdier som kommer ut av den. Når produktiviteten øker betyr det at vi har funnet en måte å skape mer verdier av samme mengde ressurser, eventuelt samme verdi av mindre menge ressurser. Ofte skjer det gjennom ny teknologi, mer kunnskap eller en bedre måte å organisere ting på.

I utgangspunktet gjelder dette alle typer ressurser. Det kan være at vi kan produsere metaller med mindre bruk av energi. Å gjøre nytte av avfallet fra trevirkeindustrien sånn at man får mer ut av hvert tre. Eller å bruke mindre arbeidskraft på å utføre en jobb. I den politiske debatten er det ofte arbeidskraft man snakker om, og det er også arbeidskraft-produktivitet som måles og telles mest.

Å kritisere måten arbeidskraft-produktivitet måles på kunne vært en egen artikkel i seg selv. For hvordan setter du pris på verdiene som skapes i omsorgssektoren? Eller verdien av at et barn lærer å lese? Og hvorfor er det sånn at en betalt vaskehjelp driver verdiskapende arbeid, mens det husarbeidet du gjør selv forblir usynlig og uproduktivt? Økonomifaget, som har eierskap til produktivitetsbegrepet, preges av alvorlige blindflekker, som spesielt undervurderer tradisjonelt kvinnearbeid og alt som ikke omsettes på et marked.

Nye ord, gammel debatt

Men likevel er produktivitet et nyttig begrep i debatten om ny teknologi og digitalisering. Og selv om det høres veldig moderne ut med roboter og internett og apper, så er denne debatten like gammel som kapitalismen selv. Spørsmålet blir om det er maskinene man skal gå til krig mot, eller eierskapet over dem.

Om det er plogen, dampmaskinen eller plukke-robotene hos Amazon; ny teknologi gjør at hver arbeider kan produsere større verdier. Da avhenger alt av hvem som eier teknologien og produksjonen, og hvordan verdiene fordeles. Dette er et av hovedpoengene fra Kapitalen av Karl Marx, som det er verdt å ha med seg i møtet med Uber og pleieroboter på eldrehjem.

Se for deg at en gjeng taxi-sjåfører fant på en app som gjør det lettere å samkjøre oppdrag, sørger for at den som er nærmest henter kunden og i tillegg er så fresh å bruke at flere velger taxi istedenfor å eie egen bil. Genialt. Hvis teknologien og tjenesten var eid av sjåførene selv, eventuelt av fellesskapet, kunne den økte produktiviteten kommet sjåførene, eller fellesskapet, til gode. Sjåførene kunne kanskje jobbet mindre og tjent like mye, eller jobbet mer og tjent mer. Det er ingenting i selve teknologien bak Uber som gjør at dette hadde vært umulig. Istedenfor har det motsatte skjedd – eierne tjener seg rike samtidig som sjåførene tjener lite og har like få rettigheter som gammeldagse løsarbeidere.

Det samme eksemplet kan brukes på andre nymotens greier. Plukk-robotene til Amazon gjør verdens rikeste mann enda rikere. Samtidig skviser de lagerarbeidere ut i arbeidsledighet og lønna så langt ned at de menneskelige arbeidsoppgavene må gjøres fortere, med færre pauser og lengre dager. Ny teknologi som gjør at færre arbeidere skaper større verdier fører ikke til at de som jobber der får høyere lønn eller kortere arbeidsdager. Men til at eierne av produksjonen og produksjonsmidlene, blir stadig rikere.

Og det er ikke bare i tradisjonell vareproduksjon at ny teknologi gjør seg gjeldende. På sykehusene har man roboter som frakter medisiner og utstyr mellom stasjoner, man har senger som kan snu pasienten for å hindre liggesår, små heiser som erstatter tunge løft og medisinskap som regner ut doser selv. Maskiner har tatt over deler av arbeidet, men har det da blitt lettere å arbeide for de menneskene som er igjen? Norske sykehus og sykehjem vitner om at det ikke er tilfellet. For produktivitetsveksten i offentlig sektor har blitt møtt med krav om budsjettkutt. Hvert eneste år under denne regjeringa har alle offentlige institusjoner blitt pålagt et såkalt «effektiviseringskutt», flatt 2 – 5 % av driftsbudsjettet. Gevinsten av økt produktivitet i offentlig sektor har blitt tatt direkte ut av budsjettene for å finansiere de store skattekuttene. Hver sykepleier produserer mer verdi for hvert eneste år.

Gevinsten får de som kan redusere formuesskatten med et par millioner.

Ny teknologi som gjør at færre arbeidere skaper større verdier fører ikke til at de som jobber der får høyere lønn eller kortere arbeidsdager.

Det er altså ikke teknologien i seg selv som er problemet. Men eierskapet og maktforholdene i samfunnet.

Et argument for sekstimersdagen

Det er altså ikke teknologien i seg selv som er problemet. Men eierskapet og maktforholdene i samfunnet.

Og det går i feil retning.

2. mai 2018 var det 100 år siden 8-timersdagen ble «tatt» av arbeidere i Norge. Før det var 10 timer regelen. Men på grunn av økt produktivitet grunnet teknologiske nyvinninger mente arbeiderne at de burde kunne jobbe kortere dager, siden de skapte stadig større verdier for hver time de jobbet.

Siden da har produktiviteten økt voldsomt, i alle sektorer av samfunnet. Vi skaper flere ganger større verdier per time nå enn våre formødre- og fedre gjorde i 1918. Likevel er normalarbeidsdagen bare en halvtime kortere.

I møte med roboter, arbeidsledighet og miljøkrise er det på høy tid å reise fanen for redusert arbeidstid igjen.

I følge framskrivinger fra Finansdepartementet vil det private forbruket i Norge mer enn dobles fram til 2060. En viktig forutsetning i modellene er at all produktivitetsvekst gir utslag i økt inntekt, ikke i redusert arbeidstid. Jeg tror mange heller vil det motsatt. Å heller ha mer fritid enn dobbelt så mange flatskjermer hjemme.

Og i praksis har norske kvinner allerede tatt dette valget. I snitt jobber vi, som ikke er menn, seks timer om dagen. De aller fleste velger deltid helt frivillig, men strukturelt sett handler det om at kvinner tjener mindre enn menn og at kvinner oftere har omsorgsoppgaver for barn og foreldre. I dag er det kvinner selv som tar kostnadene for å få det ulønnede arbeidet i familien til å gå opp, ved mindre inntekt og dårligere oppsparing til pensjon. Men det trenger ikke være sånn. I tarifforhandlingene kan man kreve kortere arbeidstid istedenfor økt lønn. Det har man gjort flere ganger før, når den 5. ferieuka ble innført og når foreldrepermisjonen ble økt. Og nå er det på tide å sette slike krav på dagsorden igjen.

For hvis robotene tar jobbene våre, så må vi sørge for å eie robotene i fellesskap og dele på det arbeidet som gjenstår. Da kan teknologisk framgang gi oss den neste store frihetsrevolusjonen – mer fellesskap og mer fritid.

Denne teksten har tidligere vært på trykk i tidsskriftet Fett.