Hva skal vi leve av her i landet?

Jeg mistenker at Isaksens egentlige frykt for Rødt ikke handler om arbeidsplasser. Han har null problem med at industriarbeidsplasser i tusentall forsvinner, både i olje og annen industri, bare det er markedet som står bak.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen påstår i Dagbladet 21. februar at Rødt vil sende hundretusenvis ut i ledighet, fordi vi etterlyser en industripolitikk for omstilling av oljesektoren. Selv fører han en politikk som enten betyr å håpe på klimakatastrofe eller å vente på ei markedsstyrt krasjlanding av Norges viktigste næring. Jeg vet ikke hva som er verst.

Det er bare to muligheter, enten unngår vi katastrofale klimaendringer eller så unngår vi de ikke. Det første alternativet krever at to tredjedeler av kjente petroleumsressurser bli liggende i bakken, og allerede om elleve år må utslippene være kuttet med 45 %. I 2050, vel innenfor produksjonstida til nye oljefunn, må utslippene være null.

Høyre stoler på at pris på utslipp skal gi en kostnadseffektiv omstilling av samfunnet og norsk oljeindustri. Problemet er at et slik globalt prissystem ikke finnes andre steder enn i økonomenes modeller. Hvis en internasjonal CO₂-pris i tråd med klimamålene kommer på plass, ville det vært et avgiftssjokk vi aldri har sett maken til. Hva skjer med oljearbeiderne da?

Å fortsette å produsere petroleum på den ene sida, og øke avgiftene for å redusere forbruket på andre sida er usosial miljøpolitikk etter Høyres merke. Det samme er partiets planløse plan om å lukke øynene og håpe på at markedet gir oss nye industribein å stå på.

Vi har sett hva som skjer når oljeprisen faller, i 2014 mistet tusenvis jobben samtidig som oljeselskapene ga milliardutbytter til aksjonærene. Høyres politikk er den sikreste oppskrifta på at de som har skapt store verdier for fellesskapet på norsk sokkel må ta kostnaden med utrygghet og arbeidsledighet når omstillinga blir akutt nødvendig.

For Rødt må ei grønn omstilling ikke bli ei omstilling til arbeidsledighet. Da kan man ikke sende krafta ut av landet og svekke konkurransevilkårene for prosessindustrien, slik Høyre vil med flere utenlandskabler for krafteksport. Da trenger man strategisk statlig eierskap og tilgang til risikokapital for økt videreforedling av trevirke, metaller, mineraler, næringsmidler og fisk.

Norge skal være en industrinasjon, ikke sende råvarene våre ubehandla ut i verden. Samtidig må oppdrag fra norsk sokkel, og store statlige kontrakter, gå til norske verft. Det er akkurat slike virkemidler som la grunnlaget for norsk oljeindustri, som har tjent oss som samfunn godt.

Jeg mistenker at Isaksens egentlige frykt for Rødt ikke handler om arbeidsplasser. Han har null problem med at industriarbeidsplasser i tusentall forsvinner, både i olje og annen industri, bare det er markedet som står bak. Høyre var ikke engang villige til å kalle det ei krise da ledigheten rammet Vestlandet etter oljeprisfallet. Det er det at vi setter hensynet til planeten foran hensynet til profitt han har problemer med. Omstilling i profitten og markedets navn lever han godt med, men ikke i klimaets navn.

Publisert i Dagbladet 8. mars 2019.