Hetebølge og handlingslammelse

Nok en sommer med hetebølger er her. Gradestokken går over 40 grader i Europa. Det som pleide å være unntak blir nå den nye normalen.

Det er trivelig med varme sommerdager: Bading, is og soling dominerer innholdet på sosiale media gjennom ferien og avisforsidene melder knallvær. Men nå skjer det svært utrivelige ting.

Vi ser mer ekstremvær, flere katastrofer, større fare for liv og helse. Dette skjer nå. Samtidig som fotball-EM spilles i Storbritannia, må myndighetene i disse dager be folk holde seg innendørs. Faren for liv og alvorlig sykdom er for stor.

Utviklingen går bare én vei, og vi vet hva det skyldes: I mange år har verdens forskere advart om konsekvensene av flere tiår med økende utslipp av klimagasser og nedbygging av natur.

Advarsler til tross: Regjeringer og ledere nasjonalt og globalt har ikke hatt handlekraft til å snu utviklingen. Utslippskuttet vårt fra 2020 til 2021 var et par promille. Norge tar ikke sin del av ansvaret.

Nå kommer konsekvensene av denne handlingslammelsen og den stiller høye krav til oss: Det er tørt og varmt i år, mens vi andre somre har opplevd voldsomme regnskyll og flom flere steder. Vi må bygge opp systemer som gjør at vi klarer å produsere mat på tross av ekstreme værutslag. Systemer som også sikrer boliger, infrastruktur og arbeidsplasser.

Matproduksjonen rammes av varme og tørre somre. I tillegg har krigen i Ukraina aktualisert behovet for økt norsk matproduksjon. Transport stopper opp og vi ser kornåkrer i brann.

Norge kan ikke belage seg på å kjøpe mer mat fra andre land som selv står i en forsyningskrise. Det er usolidarisk for et så rikt land som oss. Fremover må alle dyrke mer mat selv. Da er det essensielt at norske bønder er rustet for kommende klimaendringer.

Også drikkevannet begynner å minske. Grunnvannsnivåene er svært lave i hele landet. Mange kommuner har innført restriksjoner på bruk av vann. Håndtering av vann og avløp i møte med mer ustabilt, varierende og ekstremt vær er en formidabel oppgave. I dag er dette kommunale oppgaver som skal finansieres med flate gebyrer. Det kan gi avgiftssjokk.

Rødt tror ikke denne modellen passer for vår tid, vi trenger statlige investeringer og finansiering over skatteseddelen. Spørsmålet er ikke om utgiftene skal tas, men hvordan de skal finansieres.

En ting er å tilpasse seg, noe annet er å ta problemet ved rota: I Norge har det lenge vært høye ambisjoner for utslippskutt, men lite gjennomføringsevne. De store partiene insisterer på å subsidiere videre leting etter olje som skal utvinnes i mange tiår framover, til tross for at vi vet at vi har funnet mer olje enn kloden vår tåler at vi bruker.

Vi vet at det kan gjøres mer: Det er mulig både å bremse klimaendringene og sikre at vi fremover er bedre rustet til å møte dem. Men skal vi få til det, trengs det bedre politikk.

For det første må vi få en politikk som er så handlekraftig at den drastisk får ned utslippene: Vi må øke prisen på klimagassutslipp raskere og stanse investeringer i fossil energi og teknologi.

Dette må skje på en rettferdig måte. Ensidige økninger i klimaavgiftene kan falle tilbake på vanlige forbrukere og de sosiale effektene blir skjeve. Rødt ønsker å bruke alle de økte inntektene fra CO2-avgift til å tilbakebetale til folk med vanlige og middels inntekter.

På den måten sørger vi for at det lønner seg å ta miljøvennlige valg uten at folk blir flådd i overgangen. Kombinert med å bruke statens muskler til å investere i ny, grønn industri kan vi sikre klimakutt, sysselsetting og at Norge forblir et land som produserer varer som verden etterspør.

Det kommer til å kreve mye av oss å kutte utslipp raskt, men vi ser rundt oss nå at prisen for ikke å handle er høy. Vi kan ikke innbille oss at forbruket vårt kan bli like stort som før: Det kan ikke tas like mange flyreiser, kjøpes like mange biler og bygges like mange store hyttelandsbyer om vi skal løse klima- og naturkrisa.

Det må vi politikere være mer ærlige på framover.

Publisert i Dagsavisen onsdag 13. juli 2022