Helsevesenet lider av akutt demokratisk underskudd

Snart er det 25 år siden helseforetaksreformen ble iverksatt. I årene som har gått har både Høyre, Arbeiderpartiet, KrF og Fremskrittspartiet hatt statsråder i helse- og omsorgsdepartementet. Imens har makta blitt flyttet bort fra folkevalgte organer og over til foretaksstyrer og direktører.

Resultatet er et topptungt maskineri, hvor økonomiske prioriteringer og finansieringsmodeller har pulverisert ansvaret og innsnevra det lokale handlingsrommet. Faglige vurderinger fra sykepleiere, leger og andre har blitt mindre viktig enn kortsiktig økonomi. I dag legger regjeringens helsereformutvalg fram sin utredning. Rødt har en klar forventning om at regjeringa raskt følger opp.

Diagnosen stilles på bakgrunn av en rekke symptomer:

Politisk ansvarspulverisering: Statsrådene peker på styrer og direktører ingen har stemt på når tilbud avvikles, kuttes eller underfinansieres.

Faglige vurderinger blir nedprioritert: Finansieringsmodellene belønner aktivitet som gir inntekter, mens oppgaver som barselomsorg og beredskap kommer dårligere ut. God faglig medvirkning er kjennetegn på et fungerende demokrati, men gang etter gang ser vi at det nedprioriteres i helsevesenet.

Makt flyttes til et lite sjikt av styremedlemmer

Lokalpolitisk handlingsrom forvitrer: Flere reformer på helseområdet har flyttet ansvar og oppgaver over til kommunene. Pasientene blir ikke borte når liggetiden på sykehus blir kortere. De blir kommunens ansvar. Dette er dyrt, og kommunene skal betale for det selv. Samtidig er kommuneøkonomien så presset at mange lokalpolitikere ikke får rom til å utvikle tilbudet til innbyggerne. I stedet ender de med å fordele og administrere kutt. Da taper verdien av lokaldemokratiet seg.

Makt flyttes til et lite sjikt av styremedlemmer og direktører: Mens politikerne fraskriver seg ansvar, peker de på styrer og direktører. Dem har det blitt mange flere av, og de har begynt å tjene mer og mer. I tillegg får enkeltpersoner veldig mye makt. NRK har skrevet om hvordan mange har dobbeltroller i ulike helseforetak. Det er urovekkende når politikerne abdiserer, og personer ingen har stemt på får økt makt.

Særlig trange rammer for helsevesenet: Når sykehusbygg blir dyrere enn planlagt, er det pasienttilbudet som må betale. Slik behandler vi ingen andre deler av staten.

Departementene må ikke si opp ansatte når regninga for regjeringskvartalet sprekker. Men sånn er det i helsevesenet. Finansieringa av nye bygg og til lønn og drift kommer fra samme pott. Når et nytt sykehus er ferdig bygd, og regninga kommer, ender mange helseforetak med å kutte i driftsbudsjettet og legge ned tilbud.

Beslutninger må ikke tas av styrer bestående av et sjikt profesjonelle styremedlemmer, som ingen har stemt på. Lokalpolitikerne må få mulighet til å peke ut en retning for lokalsamfunnet sitt, i tråd med det velgerne har stemt på.

Det er ingen tvil om at oppslutninga om demokratiet taper når politikernes viktigste rolle er å fordele kutt.

Diagnosen er stilt. Nå trenger helsevesenet en kur som flytter makta fra direktører og foretaksstyrer til pasientene, de ansatte og folkevalgte. Når viktige beslutninger tas, skal folk vite hvem som har ansvaret og kunne stemme dem ut dersom de er uenige. Folk må kunne holde beslutningstakerne ansvarlige for hvilket helsetilbud de får, og hvor de kan få det, både som ansatte, pårørende og pasienter.

Publisert i Klassekampen mandag 2. november 2026.