Gi oss et kaksetak!

Det er valgkamp og Frp sliter på meningsmålingene. Hvis det ikke var for at regien er velkjent kunne man hisset seg opp over Sylvi Listhaugs desperate forsøk på å få valgkampens innspurt til å handle om det hun er mest opptatt av; innvandring. Frp har fått SSB til å undersøke hvordan sosialstønad fordeles på ulike grupper i befolkningen, og funnet at innvandrerne «får mest», mens «det er skattebetalerne som betaler gildet». Listhaug vil ha oss med på et hypotetisk regnestykke der en familie i en gitt situasjon kan bli enda fattigere hvis én av foreldrene jobber, enn dersom de innvilges økonomisk sosialhjelp fra måned til måned. Derfor trenger vi ifølge Frp et tak for sosiale stønader som garantert, i enhver situasjon, ligger under den laveste lønna man kan få ved å jobbe.

Frp har et poeng. Vi trenger et tak, et maksnivå, for ett sted bør grensa gå. Men Frp bommer på taket. Det vi trenger er et kaksetak.

Et kaksetak kunne hindret at ledere i staten tjener mer enn statsministeren, for du kan umulig ha mer ansvar enn hun som har ansvar for hele landet. Og taket kunne satt en grense for hvor høye politikerlønningene bør være, fordi avstanden mellom de som styrer og folk flest ikke bør bli for stor. Men dette er forslag Frp stemmer imot. Det er visst ikke alle utbetalinger på skattebetalernes regning det er like viktig å begrense.

Et kaksetak kunne sørget for at ikke hver eneste reform og omorganisering i offentlig sektor fører til flere direktører og toppledere. Men der feiler de fleste av regjeringens prestisjeprosjekter, som jernbanereformen og regionreformen.

Et kaksetak kunne være en kvote for hvor mange skatteflyktninger vi skal tåle. De tapper tross alt fellesskapet for store verdier ved å, innenfor og utenfor loven, gjøre sitt ytterste for å snike seg unna skatten vi alle betaler.

Et kaksetak kunne gjort at man ikke kan arve uendelig mange milliarder uten å bidra med en liten del av arven til fellesskapet. For hvor mange sølvskjeer i munnen trenger egentlig én baby?

Et kaksetak kunne satt grenser for hvor mye man bør tjene på arbeidsfri inntekt, altså aksjeutbytte og renter. Hvis det skal lønne seg å jobbe, får man et problem når det blir for lønnsomt å eie. Hvis man har et par titalls millioner i aksjer og fond, vil den passive utbetalinga i form av utbytte og avkastning fort tilsvare ei helt normal årslønn. Er ikke dette et klart brudd med arbeidslinja? Og bør vi ikke være bekymret for insentivene disse folka har til å komme seg ut i arbeidslivet? Dessuten samles gjerne slike folk med arbeidsfri inntekt på små geografiske områder. Der oppretter de lukkede kretser som fort kan ende i parallellsamfunn og gyldne gettoer.

Hvor mange sølvskjeer i munnen trenger egentlig én baby?

Det virkelige problemet, som Frp ikke liker å snakke om, er framveksten av Forskjells-Norge, med rekordmange fattige barn og rekordmange milliardærer samtidig. Der samfunnet vårt aldri har vært rikere, og det likevel er de som har minst som må ta regningen for å finansiere regjeringens skattekutt. Med svekkede rettigheter for dem som går på arbeidsavklaringspenger, fjerning av feriepenger for arbeidsledige og kutt i barnetillegget for de uføre.

Med et stadig hardere arbeidsliv, der gulvplanken flyttes nedover av lavlønnskonkurranse, er det heller ikke sånn at arbeid garanterer ei lønn å leve av. Ifølge SSB var det hele 6 670 personer som i fjor mottok sosialhjelp på tross av at de var i full jobb, det er 9,8 prosent flere enn to år tidligere. Lav lønn og livsnødvendige utgifter går ikke opp for denne gruppa vi kjenner igjen fra andre land som «arbeidende fattige».

Skammelig lave lønninger, i helt vanlige jobber, kan ikke motvirkes ved å kaste enda flere ut i fattigdom. Det eneste du oppnår ved å gjøre de utenfor arbeidslivet fattigere er at flere er villig til å jobbe for mindre lønn og svakere rettigheter. Fordi alternativet er sosial nød. Vi må heller heve gulvplanken både i og utenfor arbeidslivet enn å senke taket for dem som av ulike grunner står utenfor.

I sin iver etter å piske arbeidsmoral inn i folk bommer Listhaug på taket. Hvis det virkelig skulle lønne seg å jobbe, er det de mange millionærarvingene som bør bidra mer, aksjeeierne som bør få økt skatt og en del høytlønte direktører og politikere som kunne strammet inn livreima. Derfor trenger vi et kaksetak.

Publisert i Klassekampen 4. september 2019.