Generasjonsbløffen

På fredag la regjeringen fram sin andre perspektivmelding. Disse stortingsmeldingene, som kommer med fire års mellomrom, har som oppgave å peke ut de store utfordringene for norsk økonomi. Dette er langt fra en nøytral faglig oppgave, det er et av de mest ideologiske dokumentene en regjering presenterer. Det politiske verdensbildet kommer til syne i hvilke spørsmål som stilles, hvilke problemer man ser, forutsetningene man legger til grunn og ikke minst hvilke løsninger som foreslås.

Derfor er det en grei oppsummering å si at regjeringens perspektivmelding først og fremst forteller hva som vil skje dersom vi får 40 nye år med høyrepolitikk. For når regjeringa ber SSB og Finansdepartementet gjøre sine beregninger forutsettes det ingen økte skatter, ingen nye velferdsreformer, ingen aktiv industripolitikk, ingen distriktsoffensiv, ingen styrkede rettigheter i arbeidslivet, fortsatt uregulert arbeidsinnvandring på lave lønninger og et boligmarked som gjør at folk flest verken har råd eller plass til flere barn.

Med disse ingrediensene blir framtida dyster.

Regjeringa presenterer et Norge i 2060 der det, gitt status quo, blir flere eldre per arbeidstaker, lavere produktivitetsvekst, fallende oljeinntekter som ikke erstattes av andre inntekter og en velferdsstat med flere utgifter enn inntekter.

Selv om tidshorisonten er lang er meldinga først og fremst et innlegg i idédebattene her og nå, det er ikke uten grunn at den lanseres i oppkjøringa til valgkampen. Vi kommer til å høre problembeskrivelsene herfra i alle mulige debatter og som argument for det meste av høyresidas politikk.

Derfor er det viktig for venstresida å plukke fra hverandre meldinga, ikke bare kritisere løsningene som foreslås og detaljene i hver enkelt beregning, men avsløre det dype ideologiske reisverket meldinga er bygd på. Vi må starte med å avsløre generasjonsbløffen.

Både i selve meldinga og i pressedekninga står generasjonene i fokus. Erna Solberg snakker om «våre barn og barnebarn» som får det tøffere, og «vi som er voksne i dag» som må ta politiske grep for å sikre velferden i framtida. Det tegnes opp et bilde av Norge som en felles enhet der nye generasjoner arver samfunnet sammen. Et slik generasjonsfokus fungerer effektiv for å tilsløre interessekonfliktene innenfor hver generasjon. Det store «vi-et» består jo av både aksjemekleren og den arbeidsledige, av hun som knapt har råd til husleia og han som eier huset han bor i. Og hvordan dagens barn får det i framtida avhenger nettopp av hvilke interesser som vinner gjennom i dagens voksengenerasjon.

Når regjeringa snakker om at dagens unge må jobbe mer og jobbe lengre, så vet vi at det ikke er dynastiarvingene og direktørsønnene de snakker om. For de stiller jo med egenkapital på fødestua og investerer i både bolig og privat pensjons- og helseforsikring som gjør dem immune mot perspektivmeldingas dystre spådommer for velferden. En velferd som sliter nettopp på grunn av de rause skattegavene deres foreldre har fått etter sju år med borgerlig regjering.

For barna til de som har blitt kastet ut av AAP-ordninga derimot har framtidsutsiktene blitt verre av den samme regjeringas politikk. Og hver gang noen snakker om «våre barn» kan vi huske på noe så enkelt som at over 100.000 barn vokser opp i fattigdom, samtidig som sju av landets ti rikeste er arvinger.

Å snakke om generasjoner i politikken er noen ganger helt riktig, i miljøpolitikken er det naturgitte sammenhenger og prosesser som gjør at konsekvensene av dagens handlinger faller på dem som kommer etter oss. Men å snakke om generasjoner i økonomisk politikk er først og fremst en måte å unngå å snakke om klasseskiller på.

Bygningsarbeideren i 2060 står skulder ved skulder med hjelpepleieren i 2021, ikke med milliardærarvingen som tilfeldigvis er født samme år. Og det er arbeiderbevegelsen og venstresidas kamp her og nå som er den viktigste investeringa for framtida. For at perspektivmeldingas spådommer ikke skal bli sann trenger vi et politisk vendepunkt som snur opp ned på forutsetningene. Vi må kjempe fram økte skatter for de rike, nye velferdsreformer for folk flest og aktiv industripolitikk som skaper arbeidsplasser i hele landet. Slik flytter vi makt fra arbeidsgivere til arbeidsfolk, fra børs til fellesskap og fra by til bygd.

Publisert i Klassekampen tirsdag 16. februar 2021