Fri diktning fra Statnett

I et forsøk på å rydde opp i kraftdebatten, roter Statnetts konserndirektør for kraftsystem og marked, Gunnar G. Løvås, det til på minst to måter i et DN-innlegg 12. september. For det første ved å dikte opp en rekke stråmenn, og for det andre ved å fremstille Statnett som en nøytral overdommer i kraftdebatten.

Motivasjonen for innlegget synes å være at det verserer en rekke misforståelser i kraftpolitikken som skaper konflikter. I stedet for å knytte misforståelsene til konkrete utsagn fra politikere eller samfunnsdebattanter, finner Statnett-direktøren opp syv påstander han mener er feilaktige.

Å arrestere meningsmotstandere for å være kunnskapsløse, er en enkel kunst når forbrytelsen langt på vei baserer seg på fri fantasi.

Den første påstanden om at Norge «alltid» har nok kraft, kjenner jeg meg ikke igjen i. Påstanden som er blitt fremsatt i debatter, blant andre av meg, er at selvforsyningen var god nok før de to siste kablene ble bygget. Motivasjonen for å bygge Nordlink og North Sea Link handlet ikke om norsk forsyning, men om tettere tilknytning til det europeiske markedet (Tyskland og Englands forsyning). Det kan man være for eller mot – jeg er mot – men det er unødvendig å konstruere en overdreven uenighet, slik Løvås gjør.

Den samme uenigheten gjentas med feil nummer tre om at «vi enkelt kan klare oss selv i Norge». Vi som har vært mot de siste utenlandskablene, benekter ikke at vi er avhengige av en viss kraftutveksling, men vi peker på at de første 15 kablene har gitt oss en god sikkerhet.

Også påstand nummer to om at utenlandskablene «alltid» gir eksport, er bygget opp som en stråmann. Poenget til motstanderne av de nye kablene er at de er blitt brukt mer til eksport enn til import, og enda viktigere og uavhengig av hvilken retning kraften flyter: Prissmitten fra Tyskland og England påvirker strømprisene i Sør-Norge.

Det er heller ingen som har påstått at politikere kan trylle magasinene fulle igjen, slik Løvås’ fjerde misforståelse tar utgangspunkt i. Men at forsyningssikkerheten også beror på forholdet mellom tilsig og produksjon – og eksport, som er tett knyttet til produksjon – burde Statnett-direktøren være ærlig om. Det er jo nettopp i perioder med lite nedbør, som i fjor, at vi burde holdt igjen.

På dette punktet sviktet – etter mitt syn – det politiske lederskapet. Det rådende markedsregimet tok ikke høyde for kraftberedeskap på sikt.

Løvås skriver mot slutten av innlegget at «det er ikke alt som egner seg for debatt, noe er fakta». At Statnett-direktøren knytter dette til påstander om at kraftmarkedet ikke fungerer eller at Norge har et dårlig energisystem, tyder aller mest på at han ikke forstår så mye om debatt. For dette er ikke spørsmål om fakta; dette er politiske vurderinger der det bør være rom for uenighet.

Når prisene bikker ti kroner i Sørvest-Norge og vi bare kan grue oss til prisene i vinter, er folk i sin fulle rett til å stille spørsmål ved markedets angivelige fortreffelighet. Det er ikke fordi folk er opptatt av å «finne syndebukker», slik Løvås hevder: Å forstå fortiden kan noen ganger hjelpe oss å finne løsninger for fremtiden.

Det mest oppsiktsvekkende med hele Løvås’ innlegg er dette: at Statnett fremstiller seg som en nøytral og interesseløs aktør i kraftdebatten, som utelukkende er opptatt av fakta. Statnett har vært en pådriver for de siste to utenlandskablene og har argumentert for at disse er samfunnsøkonomisk lønnsomme. I dette regnestykket skiller ikke Statnett mellom om det er kraftprodusentene som får en gevinst eller om det blir rimelig for strømkundene.

At politikere som meg vekter dette annerledes, er ikke et spørsmål om fakta, men om politisk uenighet.

Selv tjener Statnett milliarder i form av flaskehalsinntekter på grunn av utenlandskablene foretaket har ivret for å bygge. Så kan Løvås innvende at disse pengene liksom går tilbake til fellesskapet, men den argumentasjonsrekken er ikke vesensforskjellig fra for eksempel Equinor. Når de ønsker å bygge ut Wisting-feltet, argumenterer de for at dette er et udelt gode.

Politikernes oppgave er likevel å vurdere slike prosjekter på bakgrunn av ulike verdier, og å forstå at også store, statlige aktører er farget av sine interesser.

Da kan konklusjonen være, slik det er for meg, at prissmitten er for voldsom og presset på naturen for stort til å gå god for Statnetts rosenrøde fortelling om det velfungerende markedet og de siste to kablenes nødvendighet.

Dypest sett dreier det seg om politiske uenigheter der Statnett ikke er en interesseløs tredjepart.

At en av foretakets direktører går så langt at han dikter opp motforestillinger i avisen, tyder på at Statnett ikke er sitt eget ansvar bevisst. Han fyrer i stedet løs i en opphetet debatt, for å rettferdiggjøre egne anbefalinger og ønsker. Dette gir grobunn for Løvås’ største bekymring: «unødig konflikt».

Publisert tirsdag 13. september 2022