Forskjellsfornekting

Som leser av Klassekampen er det ikke sikkert du har fått det med deg. Men i aviser med mer høyreorienterte lesere foregår det en annonsekampanje for noe som kaller seg «aksjon for borgerlig valgseier». Foreningen er bekymret for at «de påstått økende forskjellene» skal prege hele valgkampen, og samler inn penger til å spre motinformasjon i form av annonser og opplysningsskrifter. Samtidig har Erna Solberg latt seg intervjue om at formuene til Høyres største sponsorer har økt kraftig under hennes regjeringstid. Journalisten hadde åpenbart planlagt at intervjuet skulle handle om økende ulikhet, men Solberg svarer med hurrarop for de rike og slår fast at hun ikke er så opptatt av å snakke om sosial ulikhet, hun kaller det «et metabegrep».

Min spådom er at vi får høre mer som dette i ukene og valgkampen som kommer. Strategene på høyresida har tydeligvis bestemt seg for at den beste måten å vinne debatten om ulikhet på er å nekte for at ulikhet er et problem. Problemet til høyresida derimot er at folk flest er uenig, i spørreundersøkelser plasseres sosial ulikhet som den tredje viktigste saken i årets valg. Kampen om et nytt politisk flertall kan dermed ende opp med å bli en kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Øker forskjellene, og er det egentlig et problem? Derfor serverer jeg dagens sommerstudie – fire fakta om forskjeller, og høyresidas vanligste bortforklaringer. Forhåpentligvis til nytte for alle som ønsker et oppgjør med Forskjells-Norge i høstens valg:

1. Den ene prosenten av befolkningen som er rikest har økt sin andel av Norges totale formue fra 18 prosent til 23 prosent under dagens regjering. Høyresida pleier å kritisere de som trekker fram slike tall for å fokusere på formue, de mener at eierskap ikke er så viktig, og at inntektsulikhet er viktigst. Men eierskap er viktig, det handler både om rikdom og demokrati. Når få mennesker eier store verdier, eier de arbeidsplasser og ressurser og har makt over både folk og lokalsamfunn. At denne formen for ulikhet øker får mye å si for fordeling av både verdier og makt.

2. 11,7 prosent av alle barn i Norge vokser opp i det som på fagspråket kalles «vedvarende lavinntekt», som i realiteten er fattigdom. Det utgjør 115 000 barn og deres foreldre, og andelen har økt nesten hvert eneste år siden 2001. Bare på årene Solberg har hatt makta har andelen økt fra 8,6 prosent til 11,7 prosent.

En vanlig bortforklaring er at det er mange innvandrerbarn i statistikken, men realiteten er at fattigdommen har økt både for barn med og uten innvandrerbakgrunn. Og viktigst av alt må vi aldri godta denne bortforklaringen, av den åpenbare grunnen at fattigdom er like ille uansett hvor man kommer fra og krever målrettede politiske løsninger uansett.

De én prosent rikeste betaler mindre skatt per krone enn resten av oss

3. Høyresida liker å bortforklare ulikhet ved å vise til hvor mye skatt de rike betaler. Men husk alltid at dersom noen betaler mer skatt i år enn i fjor, uten at skattesatsen har økt, er det fordi de har en høyere inntekt, større formue eller får mer i aksjeutbytte. Det er knapt noe godt argument mot at forskjellene øker. I tillegg sår en SSB-rapport fra i fjor sterk tvil om de rikestes rause bidrag. I rapporten beregner man hvor store inntekter de rike egentlig har når man inkluderer utbytte som holdes tilbake i selskaper de eier for å unngå skatt.

Med en slik justering av reell inntekt kommer forskerne til at de én prosent rikeste betaler mindre skatt per krone enn resten av oss. Og at inntektsulikheten dessuten er langt høyere enn offisiell statistikk viser.

4. Når man kritiserer regjeringas milliardkutt i formuesskatten, som i sin helhet har gått til folk med formue, får man høre at disse skattekuttene ble gjort av hensyn til arbeidsplasser. Skrivebordsteorien om at skattekutt til de rike kommer alle til gode er en så forslitt teori at den har blitt en vits på internett.

På engelsk kalles det «trickle-down economics». Siv Jensen brukte alle sine år som finansminister på å prøve å bevise de positive effektene av skattegavene til de rike. Det fikk hun ikke til, og når regjeringen til slutt bestilte en fagrapport fra Frischsenteret og NMBU var konklusjonen motsatt: Økt formuesskatt kan skape flere arbeidsplasser.

Publisert i Klassekampen onsdag 21. julli 2021