For evig og alltid

Det er få ting i livet som vi med sikkerhet kan si at varer evig. Kjærlighet kan svinne hen, barnetroen kan erstattes og det finnes til og med de som forlater fotballaget sitt til fordel for erkefienden.

Men vi stortingsrepresentanter er ikke som vanlige folk. Vi har nemlig goder vi har rett på livet ut, uansett hvor ferden tar oss etter nasjonalforsamlingen. Jeg snakker selvsagt om adgangskortet til Stortinget, den gyldne billetten inn til den billigste kaffen og de reneste toalettene i Oslo sentrum. Gullheis, utsøkt kunst og ei maurtue av politikere og mediene kommer med på kjøpet. Noen ganger er det mottakelse i vandrehallen. Da kan man score både bakst og kaffe helt uten å betale med mer enn en høflig applaus når snoren er klippet eller talen er holdt. Og i desember er det julestemning-garanti på Stortingets julelønsj, med dekor som tatt ut av Reisen til Julestjernen.

Alt dette kommer jeg til å ha tilgang til om 30, 40 og 50 år helt uavhengig av om jeg på den tida blir rockestjerne, lobbyist eller satanist. For å nevne noen mulige karrierevalg for meg personlig. Om jeg snur 180 grader politisk og forlater alle standpunkter som jeg ble valgt inn på har ikke noe å si – én gang tilgang, alltid tilgang. De som stemte Rødt i Akershus i 2021 for å få inn en stemme for arveskatt, kan ende opp med å sikre adgangskortet til en framtidig lobbyist mot arveskatt i samme slengen. Det er opp til meg!

De siste årene har gjentatte runder om politikerprivilegier nesten tatt fra meg evnen til å bli overrasket. Men bare nesten. For dette privilegiet er så sært at jeg ikke hadde klart å finne det opp selv.

Vi stortings­representanter er ikke som vanlige folk

Tilliten vi folkevalgte får i demokratiske valg er viktig og gir oss en rolle som jeg på ingen måte undervurderer. Den er preget av både høytidelighet og hardt arbeid. Men det er ikke en betingelsesløs og livslang form for tillit, heldigvis, og når man ikke lengre er folkevalgt, bør man ikke ha rettigheter utover de enhver borger i demokratiet har.

Så er dette også en fillesak. Et adgangskort koster ikke mye, og jeg har aldri opplevd kø i restauranten på grunn av eks-politikere på besøk. Men så er det ikke en fillesak likevel, når stadig flere politikere tar med seg sin erfaring og sitt nettverk over i en kjøpt og betalt rolle som påvirker på vegne av kommersielle aktører. Når noen attpåtil har brukt sin livslange adgang til maktens korridorer som innslagspunkt i jobbsøknader, og når flertallet nekter å innføre lobbyregister og andre former for åpenhet om samrøret i svingdøra mellom politikk, lobby og PR. Da blir det et problem likevel.

Og argumentene for denne ordninga tynnere enn utvanna saft. Noen mener de fortjener tilgangen etter å ha jobba hardt, men den belønninga får man som kjent allerede i form av makt og millionlønn. Andre mener de må få dele erfaringer med nye representanter. Det høres hyggelig ut, men det er jo et spørsmål om de som er folkevalgt i dag, selv bør få bestemme når de skal få gode råd? Da kan de jo invitere vedkommende på besøk, istedenfor å stå i konstant fare for å få en gammel partihelt på kontordøra med pekefingeren klar.

Det siste forsvaret er egentlig det beste: Det er praktisk å ha tilgang på toalett. Når jeg selv har ekstremt dårlig partyblære er det et argument jeg kan respektere. Derfor står jeg klar til å fremme et representantforslag om det eneste logiske utfallet i denne saken: Et nytt offentlig toalett på Eidsvoll plass, driftet og betalt av Stortinget og tilgjengelig for alle.

Publisert i Klassekampen mandag 23. mai 2022