Fødebrølet

Jordmora ber deg om å bite tennene sammen og rette brølet innover, ned i magen og ut i bekkenet. Ikke kast bort luft og krefter på et brøl, de må brukes på å presse – presse ut den ungen.

Jeg vet ikke hvor mange som har klart å følge jordmoras veldig gode råd, for trangen til å rope, banne, skrike og hyle når man føder barn ligger dypt i urhjernen. Det får fødebrølet til å ljome på sykehus landet rundt. Men nå har brølet også tatt turen ut av fødeavdelingene, over i debattspaltene, nettforumene, venninnegjengene og pauserommene. Og dette brølet har jordmødrene ingenting imot, de stemmer i og roper høyest av dem alle.

For det er ikke bare smerten i en fødsel som gir trang til å banne og brøle, det gjør også fødepolitikken. Onsdag denne uka, 27. april, samles ulike aksjoner og bevegelser til demonstrasjon utenfor Stortinget, for en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Det er ikke første, og blir nok dessverre ikke siste gang, for veien fram til god nok omsorg er veldig lang.

De siste tiårene har fødeavdelinger blitt lagt ned over hele landet, det har gjort veien fram til god helsehjelp i svangerskapet, under fødsel og i barseltida lengre. Spesielt går dette ut over tryggheten til kvinner i distriktene. Akkurat nå er fødeavdelingen i Kristiansund midlertidig stengt.

Veien fram til god nok omsorg er dessverre veldig lang

Hver sommer de siste årene har helseforetakene stengt fødeavdelinger, i det som er årets travleste fødemåned. I vinter kom beskjeden om at den særegne ABC-avdelingen ikke er planlagt videreført i det nye storsykehuset i Oslo. Før jul gjennomførte Ullevål sykehus et «prøveprosjekt» der de stengte en hel barselavdeling på landets største fødeavdeling for å spare penger. I enkelte nye sykehusprosjekt planlegges det for å sende mor og barn hjem kun seks timer etter fødsel. Og mange får ikke den oppfølgingen de trenger når de kommer hjem, barseltida blir vanskeligere enn den hadde trengt å være.

Angrepene på kvinners rettigheter kommer på mange fronter, og det handler grunnleggende sett om mangel på penger, ressurser og respekt for arbeidet kvinner gjør ved å bære fram barn. Det burde være en selvfølge at det var nok jordmødre på jobb til å følge opp hver fødekvinne på en faglig forsvarlig måte. At det er nok rom til at man kan komme inn på fødestue tidlig nok, og får være både på fødestue og barsel lenge nok. At alle får ammehjelp og hjemmebesøk, sånn som retningslinjene sier. At far, medmor eller andre støttepersoner kan være med. Men stadig oftere hører vi fagfolk rope varsko, de melder ifra om avvik og det de anser som uforsvarlige forhold når bemanningen er for lav og tida ikke strekker til.

Min generasjon fødekvinner får ofte høre at vi er kravstore og skjøre. At kvinner har født under verre forhold i tidligere tider, og at barselpermisjon og ammefri er goder vi skal være takknemlige for. Men det at våre mødre og bestemødre har kjempet gjennom viktige framskritt i kvinnekampen stilner ikke våre brøl, det gir oss derimot styrke.

Det er over 1,5 millioner norske kvinner som har opplevd å gå gravid og føde barn, de er fordelt over alle politiske partier, alle samfunnslag og alle deler av landet. Og nettopp derfor tror jeg denne raskt voksende kvinnebevegelsen kommer til å få gjennomslag for sine krav. Fordi det er mange som kjenner igjen fødebrølet når de hører det.

Publisert i Klassekampen mandag 25. april 2022