Fem myter om abort

Abortdebatten kan ikke lenger bare handle om hvor mange uker vi skal få lov til å bestemme over kroppen vår. Framover må debatten handle mer om kvalitet og tilgjengelighet. Jeg ser behov for å knuse noen myter for å komme ut av den grøfta.

1. Er abortloven et kompromiss?

Nei. Dagens abortlov ble vedtatt for nesten 50 år siden, men ikke gjennom noe kompromiss. Det var mobilisering for selvbestemt abort på den ene siden, og motstandere på den andre.

Loven ble til slutt stemt fram med én stemmes overvekt på Stortinget. Senere har flere både akseptert og støttet loven. Innføring av kvinners rett til selvbestemt abort innen 12. uke var ikke et kompromiss, men en kamp.

2. Er det drastisk å utvide selvbestemmelsen?

Ingenting med mer selvbestemmelse er drastisk. Verdens helseorganisasjon (WHO) mener at det er veien å gå, og mange land har allerede mer selvbestemmelse enn Norge.

Danmark har nylig utvidet selvbestemmelsen til uke 18, slik som de har i Sverige. På Island har de selvbestemt abort til uke 22, og Nederland har til uke 24.

Det er land som i større grad enn oss har tilpassa seg tiden vi lever i – en tid der kvinner blir sett på som myndige nok til å bestemme over egen kropp, liv og framtid.

WHO sier i sine retningslinjer at alle restriksjoner på kvinners rett til abort, må fjernes. De konkluderer med at statens oppgave er å sikre best mulig tilgjengelighet, aksept og kvalitet både til abort og til oppfølging etterpå.

Det som er drastisk, det er å tviholde på at kvinner må be staten om lov først.

3. Hva med fosterets verdi?

Fosterets beste beskytter er kvinnen selv. Ideen om at fremmede skal være bedre i stand til å treffe avgjørelser enn kvinnen selv, som kjenner sine livsforutsetninger bedre, minner mest om mistenkeliggjøring av kvinner.

Abort etter uke 12 handler i hovedsak om kvinner som må avslutte en ønsket graviditet. Nesten alle som søker om abort, får et ja i nemnd.

Med andre ord er dette snakk om aborter som allerede gjennomføres i dag, men spørsmålet handler om hvem som skal ha det siste ordet.

Mener motstandere av selvbestemmelse at flere burde få nei i nemnd, altså at flere kvinner bør bli tvunget til å føde mot sin vilje? Eller mener de at fosteret får mer verdi hvis makta til å innvilge abort ligger hos en nemnd framfor kvinnen selv? Det gir ikke helt mening.

4. Klarer du virkelig to, hvis du klarer én?

Noen mener at fosterantallsreduksjon må i nemndbehandling først, i motsetning til hvis kvinnen hadde valgt å avbryte hele svangerskapet.

Legeforeningen skrev i sitt innspill til abortloven at kvinnens autonomi ikke står i veien for å sikre at hun mottar god informasjon om risiko ved inngrepet.

Dette skriver legeforeninga: «Det er ingen gravide kvinner i Norge som har fått avslag på tvillingreduksjon i nemnd fordi prosessen ble ansett som for risikabel for mor eller for det gjenværende fosteret. Men kanskje det viktigste: som helsepersonell opererer vi under forsvarlighetskravet, et grunnleggende prinsipp i norsk helserett. Som leger vil vi med andre ord verken ved fosterantallsreduksjon eller andre aktuelle inngrep gjennomføre inngrepet med mindre det er medisinsk forsvarlig.»

5. Er det sammenheng mellom abortrate og selvbestemmelse?

Det er ingen grunn til å tro at ved å øke grensen for selvbestemt abort, vil vi se en øking i antall senaborter. Det viser også eksemplene fra land som har mer selvbestemmelse enn oss.

Erfaringene fra Norge understreker det samme. I dag er det selvbestemt abort til uke 12, men de fleste aborter blir likevel gjennomført lenge før denne grensa.

Kvinner venter ikke så lenge som de kan før vi tar abort. Vi gjør det så fort abort blir nødvendig eller riktig.

Helt til slutt vil jeg låne ordene til Katti Anker Møller (født 1868): «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vårt eget ansvar».

Det er kvinnen som kjenner sin situasjon best og er best i stand til å vurdere om hun vil avslutte svangerskapet eller ikke. En nemnd som har makt til å gi kvinnen lov eller nekte henne abort, har ikke bedre kunnskap om hennes situasjon enn henne.

Abortnemndene er rester fra en tid der kvinner ikke ble vurdert som myndige nok til å bestemme over egen kropp og eget liv. Den tiden må være over.

Publisert i Nationen torsdag 31. oktober 2024.