Fartsblind

I hele mitt politiske liv, som starta en gang rundt årtusenskiftet, har man kuttet skattene til de på toppen, ikke økt de.

I beste fall har de rødgrønne partiene styrt på løfter om å holde høyresidas lave skattenivå intakt.

Men noe har skjedd. Man kan kalle det et skattepolitisk vendepunkt: Partier som eksplisitt gikk til valg på å øke skattene for de med store formuer og høye inntekter, vant 100 mandater i Stortinget i fjor høst. Og det er jo egentlig ikke så rart etter åtte år med en borgerlig regjering der skattegavene til de rike ble finansiert med usosiale kutt for folk flest og smalhans i offentlig sektor.

At Ap/Sp-regjeringa gjennomfører deler av de lovte skatteøkningene, skulle bare mangle. Men når milliardsummer kastes rundt i debatten, er det lett å bli fartsblind. Det er ikke sant at regjeringa overbyr Rødt i skattepolitikken og heller ikke sant at de nå har økt skattene mer enn det Solberg-regjeringa kutta.

Du har kanskje hørt høyresida si at «regjeringa øker skattene med 49 milliarder, det er 20 milliarder mer enn det Rødt foreslo i sitt siste alternative statsbudsjett». Det er tall som visstnok skal illustrere at verden har gått av hengslene og at Vedum har blitt æresmedlem i Rødt.

Men det disse tallene først og fremst viser, er hvor ekstrem strømpriskrisa er, og hvor store formuene og inntektene på toppen har blitt.

Av regjeringens 49 milliarder i skatteøkninger er nemlig 34,4 milliarder økt skatt som direkte følger av de ekstreme strømprisene, som i hovedsak blir betalt av offentlig eide kraftselskaper. Sånn sett er det mest en overføring fra kraftkommuner, og -fylker og Statkraft til statsbudsjettet der pengene delvis finansierer strømstøtteordninger på 50 milliarder kroner.

De fleste med store formuer vil betale mindre nå enn i 2013

Økningene i formuesskatten som visstnok struper norsk eierskap, er det gode grunner til å avdramatisere. Regjeringen foreslår å øke satsen for de minste formuene med 0,5 prosent, og for formuene over 20 millioner kroner er det ingen endring. I kroner og øre øker regjeringen formuesskatten med omtrent det samme som Solberg-regjeringen kuttet med på årlig basis da de satt med makta.

Og fasit etter årets budsjettforslag er at de med de største formuene betaler 1,1 prosent i formuesskatt. Det er samme nivå som i 2013, men på grunn av at regjeringen freder aksjerabatten, vil de fleste med store formuer betale mindre i formuesskatt nå enn de ville gjort før Erna Solberg kom til makta.

Grunnen til at marginale endringer i skatt på formue, aksjeutbytte og høye inntekter blir mye i kroner og øre, er jo nettopp at formuene, aksjeutbyttene og de høye inntektene har vokst til astronomiske størrelser. Sånn fungerer prosent. Det er ironisk at samme år som formuesskatten har blitt økt, har Norge satt rekord i antall milliardærer. Det er mer enn noe annet et tegn på at en enda mer radikal skattepolitikk trengs for å få ned forskjellene.

Når vi samtidig vet at velferden skriker etter investering, at det er for få folk på jobb i barnehager, skoler og på sykehus, og at 200.000 husholdninger må velge mellom mat og strøm for å få endene til å møtes, da trengs det mer penger til fellesskapet. Da trenger vi at de som har tjent seg søkkrike gjennom koronakrisa og priskrisa, må betale mer tilbake, hvis ikke får vi en forskjells-eksplosjon som vi kun har sett starten på.

Milliardsummene som burde sjokkere, er ikke regjeringens skatteøkninger, men dagligvarebaronenes formuer som vokser parallelt med matkøen utenfor Fattighuset.