Etter skjelvet

Jeg er helt hjerteknust.

Jordskjelv er noe mange i Norge ikke har et forhold til. Men i noen regioner er faren og erfaringene så store at når du ser tallet 7,7 så vet du at det et en naturkatastrofe. Det er antagelig over 20 000 mennesker som døde etter jordskjelvet. Etter meldingene om antall bygninger som har rast i ulike byer å dømme kommer tallet trolig til å stige. Katastrofen blir forverra av at folk ikke får hjelp.

Klokka 04:00, mens de aller fleste var i søvn raste det. For noen raste hele verden. Nyhetene var hjerteskjærende. Folk har vært ute i vintervær i pysjamas for å få en lyd fra sine kjære. Det er også mange som bor langt unna, inkludert i Norge, som har familie og nære i de områdene. Våre tanker går til alle som er ramma og berørt.

Mange mennesker har ønsket å hjelpe. Fotballklubbene stiller opp med varm suppe. Politiske fanger melder at de vil gi blod. Folk deler ut tepper, og gruvearbeidere fra nord i landet har sagt seg villige til å bidra i leteaksjonen. Gruvearbeidere har stått klare siden i går for å få bidra til leteaksjonen. De vil bruke erfaringa og kunnskapen sin til å redde liv. Alt de har trengt fra myndighetene har vært hjelp til å komme seg fram, men det har de ikke fått. Myndighetene, som selv ikke er tilstede for å bidra til leteaksjonene eller for å dekke humanitære behov, har dessverre ikke lagt til rette for at all hjelpen folk er villige til å gi kommer fram. Det er forskjell på myndigheter og befolkning. Med det mener jeg at det har vært smått med bidrag fra offisielt hold, men det var langt fra alle områder.

Det er mye vi mennesker ikke rår over, for eksempel faren for jordskjelv. Men til tross for at faren for jordskjelv lenge har vært kjent, så har ikke myndighetene tatt de nødvendige forholdsreglene. Byggefirmaer har fått bygge boliger som ikke ville tåle ristinga. Som ikke tålte ristinga. Eldre bygg som klarte seg rett ved siden av helt nye bygg som raste sammen, er et bilde på et system som setter profitt for noen få over menneskelige behov. Mange vil si at det ikke er tid for sånt når katastrofen rammer. Det tenkte jeg også i går, men når jeg ser lidelsene folk går gjennom mener jeg det er behov for å stille de rette folkene til ansvar.

Én ting er det som ikke ble gjort før. En annen er det som ikke blir gjort nå. Det som har gjort mest vondt har vært alle bildene, videoene og nyhetene fra de rammede områdene. Mange steder driver folk letearbeid etter sine familiemedlemmer helt på egen hånd. Traumatiserte graver de i kulda etter sine barn, foreldre, søsken med bare nevene mange steder. Den første natta etter jordskjelvet var viktig, fordi flere av områdene som er ramma er det ganske kalde, med regn og snø i tillegg. Hvis leteaksjonene hadde fortsatt hadde sjansene vært større, men for hver time som går er øker sannsynligheten for dårlige nyheter.

Mange har vært ute i kulda uten hjelp en helt natt. De forteller at de holder på å fryse ihjel og trenger sko eller klær. Men de er overlatt til seg selv.

Flertallet av befolkninga i mange av områdene som er hardest ramma er kurdere og/eller alevier. Marginaliserte grupper. Folk som allerede er utsatt og utstøtt. Selv om det er snakk om mangfoldige områder med både kurdere, tyrkere og arabere, er det som mangler at myndighetene stiller opp. Jeg har virkelig ikke lyst til å bruke tida på å kritisere i en slik tid. Men forholda har tvunget kritikken fram. Jeg gjør det for å understreke behovet for akutt hjelp.

Tyrkias president Recep Erdogan har erklært tre måneders unntakstilstand i katastrofeområdet etter mandagens jordskjelv. Unntakstilstanden rammer også valget som blir avholdt i mai. Det er en fare for at demokratiet også krymper for de som allerede er ramma. Det er mange katastrofer som blir skapt.

Når det gjelder det som skjer på den andre siden av grensa, så er situasjonen akutt. Dette er områder som allerede har vært utsatt for krig med manglende tilgang til helsehjelp. Det er mange flyktninger i området som lever med krigens konsekvenser på toppen av lidelsene etter jordskjelvet. Jeg er redd de langvarige konsekvensene kommer til å skape like dype spor som de enorme menneskelige tapene. Det er viktig at hjelpen kommer fram til jordskjelvofrene i Nord-Syria, og at blokaden ikke står i veien for humanitær bistand.

Dette er en tid for å stå sammen. For når naturkatastrofer rammer, rammer den hele bygninger, hele byer og nabobyene. De kjenner ikke etnisitet, de kjenner ikke landegrenser. Det bør ikke hjelpen gjøre heller. Nå må mennesker stille opp for mennesker. Uansett om de er kurdere, tyrkere eller arabere. Uansett om de er flyktninger eller fastboende. Dette handler om folkene. Og folkene trenger hjelp nå.