Etter dommen

Høyesteretts Acer-dom har ikke avkledd Nei til EU, slik tilhengerne av kraftliberalismen påstår. Mens de godter seg over dommen, vokser i virkeligheten misnøyen med hele EØS-avtalen.

Dommen plasserer ansvaret for dagens kraftpolitikk to steder. Det første og mest åpenbare stedet er på Stortinget og i regjeringen. Det har – over år – vært en politisk vilje til å kommersialisere kraften. Energiloven av 1990 var et skritt i denne retningen. Også vedtakene om å bygge nye utenlandskabler, som knytter oss fysisk tettere til det europeiske markedet, hadde en kommersiell side: De samfunnsøkonomiske beregningene som lå til grunn for utbyggingene erkjente kraftprodusentens gevinst av prissmitten. For husholdninger og næringsliv har prissmitten derimot blitt katastrofal.

Beslutningen om å bygge de siste utenlandskablene var politisk; ansvaret har ligget hos vekslende regjeringer og energiministre. Etter Rødts syn burde disse beslutningene blitt fattet i Stortinget, slik at vi hadde fått en bredere debatt om så politisk brennbare spørsmål. Konsekvensene av dagens praksis er at slike avgjørelser fattes i det stille, i departementene.

Videre er det meningsløst å ikke se denne fysiske infrastrukturen i sammenheng med den tredje energimarkedspakken. Denne pakken, inkludert energiunionen Acer, er det økonomiske og juridiske rammeverket for det europeiske energimarkedet vi har knyttet oss tettere til. Reglene er markedsliberale. Den politiske, demokratiske kontrollen begrenses.

Ansvaret for at vi har bundet oss til denne politikken er også politisk. Kanskje ikke så overraskende det heller. Politikken er ikke desto mindre hull i hodet. Det var et politisk flertall på Stortinget bestående av høyresiden og Arbeiderpartiet som bandt oss til EU-masten i energipolitikken i 2018. Dette på tross av at LO og 120 Ap-ordførere protesterte mot pakken. Stortingsflertallet hadde riktignok noen forbehold, som hadde sammenheng med Arbeiderpartiets ufravikelige krav for å si ja til Acer.

Disse har i ettertid vist seg ikke å være verdt papiret de er skrevet på. De er på ingen måte juridisk bindende. Som Høyres Nikolai Astrup har innrømmet i ettertid, de ble bare skrevet for å berolige Acer-motstanderne.

Nå vet vi at ingenting av dette var grunnlovsstridig å vedta. Vedtakene var like fullt uredelige og uærlige. Kraftliberalismen går også løs på tilliten til demokratiet. Folk er ikke dummere enn at de skjønner at det er en sammenheng mellom Stortingets vedtak og den mislykkede kraftpolitikken vi lever med i dag – med høye priser og økt press på naturen.

Uten Acer som bølgebryter får Støre og Aasland enda større forklaringsproblemer

Høyesteretts dom byr egentlig på større problemer for regjeringen enn for Nei til EU. Hvis det ikke er Acer eller andre krefter utenlands som står i veien for at vi kan oppfylle Hurdalsplattformens mål om rimelig kraft til norske kunder, da rettes søkelyset i stedet mot regjeringen. Uten Acer som bølgebryter får Støre og Aasland enda større forklaringsproblemer. Hva står da i veien for å få føre den kraftpolitikken de har lovet velgerne?

Den andre «parten» med ansvar for dagens kraftpolitikk, er – ifølge Høyesterett – rett og slett EØS-avtalen. Esa, og til dels Acer, skal kontrollere at EØS-avtalens markedsregler følges. Dette innebærer blant annet at vi ikke har lov til å begrense eksporten for å bruke kraften selv. Det skal være såkalt «fri flyt», selv når dette går på bekostning av andre samfunnshensyn.

Hvilken av forkortelsene i EU-systemet som helt konkret legger bånd på norske politikere her, er ikke så farlig. Når Acer nå blir «frikjent» av Høyesterett, setter det bare Esa og EØS på tiltalebenken i stedet. For kraftliberalistene kan seieren derfor bli dyrekjøpt: Nå rettes det politiske flomlyset i stedet mot selve EØS-avtalen, som allerede er under betydelig politisk press – for eksempel med Fellesforbundets vedtak om å si opp hele avtalen dersom avtalen stopper de nye innleiereglene.

Det er også flertallet på Stortinget som er ansvarlig for EØS-avtalen. På den annen side er avtalen i stadig endring. Flere områder av samfunnet – som kraften – innlemmes i det europeiske markedet. Slik har vi gradvis gått fra kraftutveksling med våre naboland til sterkere markedstvang i et stort, europeisk marked. Den fysiske infrastrukturen har ulike regjeringer vedtatt, og dermed tilrettelagt for denne utviklingen. EUs økonomiske og juridiske rammeverk for kraftkommersialiseringen er det stortingsflertallet som har sluttet opp om.

Jeg er overbevist om at disse endringene i kraftpolitikken skaper en tillitskrise i det norske demokratiet som er minst like alvorlig som politikerens pendlersaker og aksjekjøp. Det er nemlig en sterk misnøye i befolkningen med den markedsliberale kraftpolitikken. Denne misnøyen er mye større enn Rødts oppslutning, for å si det forsiktig.

Dette så vi under Acer-avstemningen i 2018, der Arbeiderpartiet trosset massive protester fra sine egne i LO og i Distrikts-Norge. Som Klassekampens undersøkelse for to år siden viste, så vil 8 av 10 ha makspris på strøm. En ferskere undersøkelse i Nettavisen viser at nærmere 70 prosent av velgerne er misfornøyd med politikernes innsats for å få ned strømprisene. Nylig vedtok dessuten det største fagforbundet i privat sektor en omkamp om tredje markedspakke; de vil melde Norge ut av energiunionen.

Jeg er overbevist om at misnøyen med kommersialiseringen av kraften sitter dypt. Include Forskningssenter for sosialt inkluderende energiomstilling har gjort en rekke kvalitative intervjuer der de undersøker nordmenns syn på energipolitikk. I et intervju fra 2009 uttalte en av respondentene følgende: «Jeg er ingen kommunist, men når det kommer til strøm så er jeg en slags kommunist. Dette er en nasjonal ting i mine øyne. Det er vårt. Det er våre elver vi har ødelagt. Det var vi som bygget dammene.»

Å tro at slike holdninger forsvinner når prisene stiger, er i beste fall naivt. Landets liberalister koser seg og hoverer over utfallet i Høyesterett. De er så forblindet av egen ideologi at de ikke forstår hva dommen egentlig innebærer, nemlig et enda tøffere oppgjør med den politiske eliten og med selve EØS-avtalen.

Publisert i Klassekampen fredag 3. november 2023