Ett år med coronapolitikk

Regjeringen har lyktes rimelig bra med å holde smitten nede, men de har ført en krisepolitikk som forsterker de økonomiske forskjellene mellom folk. Heldigvis er det valg til høsten og mulig å justere kursen. Nå har regjeringen snart ført coronapolitikk i et helt år. Hvordan har det gått? Her er min oppsummering i tre punkter:

1: Høyre måtte tvinges til å hjelpe de arbeidsledige.
Det er sikkert ikke så mange som husker Erna Solbergs første krisepakke. Like greit, for det var egentlig ikke en krisepakke. Det var en drittpakke for arbeidsfolk og en gavepakke for bedriftseierne. Gaven til bedriftene var at de fikk kuttet antall dager de måtte betale ut full lønn ved permitteringer - fra 15 til to. Greit nok, men forslaget innebar at arbeiderne bare fikk full lønn de første to dagene, istedenfor i femten dager. Deretter ble det dagpenger. De arbeidsløse skulle ta regninga. Heldigvis levde ikke forslaget lenge, for det møtte kraftfull motstand.

Stortinget overkjørte regjeringen, og etter en lang helg i mars, sto Rødt sammen med de andre partiene om den første krisepakka. Og den var noe helt annet enn den pakka Erna Solberg hadde levert. Inntektsgrensa for dagpenger ble senka, slik at mange med lav lønn og løsarbeid kunne få dagpenger: Deltidsansatte, tilkallingsvikarer, midlertidige, innleide.

Og nivået for dagpenger ble økt, som Rødt hadde gått i spissen for. Det er jeg stolt av. Erna Solberg måtte heldigvis bite i seg forslaget om å sende en stor del av corona-kostnadene videre til de som mista jobben. Det endte bra, men når året skal oppsummeres er det verdt å huske at det aldri var Høyres plan å løfte de arbeidsledige.

2: Dugnaden ble fort avlyst.
Dette viruset ser ikke forskjell på folk, sa vi ofte da pandemien brøt ut. Nå var vi alle i samme båt. Den følelsen forsvant fort.

Til tross for forbedringene vi tvang Høyre med på: Et år med corona har virkelig vist fram urettferdigheten i samfunnet, og hvordan politikken til regjeringen gjør at gapet mellom de på toppen og resten av oss bare øker enda mer.

Regjeringens såkalte dugnad ble fort avlyst. I en dugnad bidrar alle etter evne. I regjeringens dugnad er det mer sånn at de som jobber aller hardest bare får applaus tilbake, mens de på toppen - kapitaleierne som lever på andres arbeid - får skattegaver og kontantstøtte.

Vi hører om utleiere som lar leiligheter stå tomme framfor å sette ned leia eller å selge, for da får de coronastøtte fra staten. Vi hører om Color Line som ikke betaler skatt, men likevel er blant dem som får mest penger. Det er dugnadsånden sin: Å først lobbe seg til spesialordninger så man ikke betaler skatt i gode tider, og så håve inn hundrevis av millioner i krisetider. Det der er ikke nyttig næringsvirksomhet, det er parasittvirksomhet.

Det skal lønne seg å jobbe, sier Høyre, men nok en gang har vi sett at det som virkelig lønner seg er å eie. For ikke å snakke om å arve, de kutta jo formuesskatten i fjor sommer og kalte det coronapolitikk.

Og husker dere hva Høyres statsråd Nikolai Astrup svarte da Oslos byrådsleder innstendig ba regjeringen om mer hjelp til å holde liv i byens uteliv og kulturliv gjennom krisa? Han ba byrådet gjøre noe med eiendomsskatten!

Mener regjeringen virkelig at det er eiendomsskatten som har skylda for masseledigheten i Oslo det siste året? Det er jo smitteverntiltakene som har gjort folk arbeidsledig. Det minner faktisk litt om Marie Antoinette, når regjeringens steinrike kommunal- og moderniseringsminister foreslår at folk som mangler jobb kan leve av kutt i eiendomsskatten i stedet.

3: Sikkerhetsnettet må bli sterkere og favne flere. Coronakrisa har vist oss at ordningene for arbeidsledige var for dårlige før krisa traff oss. Velferdsstatens sikkerhetsnett var ikke så sterkt som mange kanskje har trodd. Det demper ikke fallet godt nok, og mange faller tvers gjennom.

Sånn kan det ikke fortsette. Vi vet jo hvor viktig et sterkt sikkerhetsnett er. Det frigjør oss alle fra frykten for at vi ruineres hvis vi mister jobben eller blir syk. Det er akkurat den frykten som gjør at mange står med lua i hånda, underlagt velviljen til sjefen. Så tryggheten vi får fra sikkerhetsnettet gir oss også frihet. Frihet til å si og mene det vi vil. Frihet til å sette ned foten og kreve det du har rett på. Frihet fra maktmisbruk og dominans.

Derfor krever Rødt at sikkerhetsnettet styrkes. Heldigvis er det valg til høsten. Et nytt flertall må gjøre det økte dagpengenivået varig, spesielt for lavtlønte.

Det må bli slutt på at folk mister dagpenger eller arbeidsavklaringspenger uten tilbud om jobb, utdanning eller anstendig inntekt. Vi vet jo at folk ikke kommer i jobb bare de blir fattige nok. Det er arbeidsledigheten som må bekjempes, ikke de arbeidsledige.

Vi har fått til noen forbedringer på krisepolitikken i Stortinget det siste året, men vi må få til mye mer. Det trengs et tydelig brudd med høyrepolitikken.

Derfor sender jeg en invitasjon til de rødgrønne partilederne, om å sette oss ned nå, for å finne ut hva vi kan samle oss om, og hva velgerne kan forvente etter valget med nytt flertall. Et nytt politisk flertall må føre en ny politikk for å møte arbeidsledigheten, og sikre fast arbeid til alle som kan jobbe.

Publisert i Dagbladet fredag 5. mars 2021.