Et Oslo der folk vil bo

Dokumentar-serien på TV2; «Petter – der ingen vil bo», retter nok en gang søkelyset på en virkelighet som mange av Oslos innbyggere lever i. I serien følger vi Petter Nyquist når han flytter inn i en av de 600 kommunale leilighetene som ligger på et område på Torshov i Oslo.

Her bor folk som er uføre, personer med rus- og psykiatri-utfordringer og barnefamilier ved siden av hverandre. Beboerne i dette nabolaget har bedt politikerne om hjelp etter flere alvorlige hendelser, blant annet ulike skyteepisoder.

Felles for beboerne er at de av ulike årsaker ikke har mulighet til å gjøre det man til stadighet blir rådet til; å «komme seg inn på boligmarkedet». Et nåløye som bare blir trangere. Istedenfor blir de henvist til de kommunale boligene og til en hverdag som Petter gir folk et innblikk i på TV-skjermen.

La oss starte med det første problemet – leieprisen. Den kommunale toromsleiligheten som Petter leier koster 14.300 kroner i måneden. Det er mye penger for de som har minst i en tid der alt blir dyrere.

Dette skjer fordi Oslo, som så mange andre kommuner, benytter seg av det som heter gjengs leie eller markedsleie for å fastsette leieprisen. At innbyggerne i kommunale boliger får sin leie fastsatt til markedspris, gjør at man ender opp med å betale svindyrt for å bo.

Det gjør Oslo kommune til en av de største bolighaiene i landet.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at Oslo ikke trenger eiendomsskatt fordi byen har nok penger. Vi lurer på om byrådslederkandidat Eirik Lae Solberg fra Høye har tatt turen til de kommunale gårdene? Der vil han møte barn som vokser opp i fattigdom.

Det er fattige barnefamilier, uføretrygda og minstepensjonister som betaler eiendomsskatt i Oslo.

Siden 2012 har Oslo kommune tatt ut et utbytte på over 3,9 milliarder kroner fra dem som bor i kommunale leiligheter – mens boligene forfaller på grunn av manglende vedlikehold.

Dette er Oslo Høyres skjulte eiendomsskatt. Dette er eiendomsskatten Eirik Lae Solberg og Høyre ikke har noen problemer med.

Hele poenget med kommunale boliger bør være å kunne tilby bolig og en leiepris som ligger under markedspris, nettopp for å hjelpe dem som av ulike årsaker ikke har råd til å kjøpe eller leie på det private utleiemarkedet.

I Oslo har derfor Rødt flere ganger foreslått å skrote gjengs leie, uten å få støtte fra byrådspartiene og Høyre, Frp og Venstre.

På Stortinget foreslo Rødt tidligere i vår å erstatte gjengs leie som fastsettelse for leiepriser på kommunale utleieboliger og omsorgsboliger med en ordning der leietakerens økonomiske evne legges til grunn for husleiefastsettelsen. For det er jo nettopp det som bør ligge til grunn for kommunale boliger: Hva man faktisk kan betale.

Så er saken den at vi trenger ikke bare et sted å bo, men et godt sted å bo, helt uavhengig av om man bor i en kommunal eller en privat utleieleilighet. Vi vet at altfor mange leietakere bor i leiligheter som er i dårlig stand og der leieboerne er plaget med mugg, råte og betydelige mangler.

I sommer lanserte Frelsesarmeen sin rapport «Å bo verdig», som blant annet etterlyser en egen tilsynsordning og bedre kontroll av utleieleiligheter. Det er jo nærmest en god norsk tradisjon å ha tilsyn. Vi har over 50 ulike tilsyn i Norge, deriblant Arbeidstilsynet, Helsetilsynet og Mattilsynet – for å nevne noen.

Likevel finnes det ikke et eget utleietilsyn som kan føre tilsyn med utleieboligene som nærmere en million nordmenn bor i på leiemarkedet.

Derfor har Rødt på Stortinget foreslått å opprette et eget utleietilsyn som, blant annet på forespørsel fra leietakere, kan se om utleieleiligheten de bor i oppfyller fastsatte krav og standarder, samt å bistå leietakere ved spørsmål om leiekontrakter. Oslo er et naturlig sted å starte for et pilotprosjekt med et slikt utleietilsyn.

Tiden er overmoden for å avskaffe markedspris i kommunale boliger, redusere husleia og få skapt gode, sunne og trygge bomiljøer for alle leiebeboerne.

I Rødt vil vi fortsette å jobbe for en sosial og rettferdig kommunal boligpolitikk som tar vare på byens fattigste, uten å tjene penger på dem.

Vi har ikke råd til å la være.

Innlegget er publisert i Dagsavisen 19.9.23