Et nytt daggry

Den italienske marxisten Antonio Gramsci skrev for snart 100 år siden at «Det gamle er døende, men det nye kan ikke fødes.» Selv om sitatet kanskje er litt forslitt, og fra en annen tid, fikk forrige ukes regjeringsbrudd meg til å tenke på det. Og jeg lurer sannelig på om vi kan være på vei inn i en litt mer håpefull tid. Kan vi se konturene av at noe nytt blir til?

For på den ene sida var regjeringsbruddet på mange måter en fallitt. I forrige stortingsvalg sto 100 mandater bak et skifte, et mål om å få ned forskjellene og et ønske om å bygge samfunnet nedenfra. Likevel har folk flest fått mindre å rutte med og mange opplever å ha mindre de skulle ha sagt. Venstresidas rolle er å sikre demokratisk, nasjonal kontroll over viktige samfunnsområder – som krafta – og at folk flest sitter igjen med mer, også etter at strømregninga er betalt. Nå har vi sett en slags kulminasjon av tre år med manglende handlekraft i kraftpolitikken.

Hva skjedde? Arbeiderpartiet sto fast på sin motvilje mot å ta grunnleggende grep for å endre systemet hvor norsk vannkraft smittes med priser fra tysk gass og kull, gjennom den europeiske strømbørsen. Heller ikke denne gangen var det aktuelt å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. Som Fellesforbundet-leder Jørn Eggum tidligere har uttalt: «Det var i hvert fall ikke dette jeg hørte da Gro Harlem Brundtland sa at vi kan legge ned veto mot alt vi vil.»

Senterpartiet gikk ut av regjering på ikke å lykkes med å gjøre noe med strømprisene og kraftsystemet, selv med sin sterkeste oppslutning på 25 år. Heller ikke SV oppnådde grunnleggende resultater i forhandlingene om strømstøtten og statsbudsjettet. Fra vår posisjon utenfra begrenset Rødts resultater seg til å drive fram mindre justeringer.

Nå er det enkelte nye toner fra Arbeiderpartiet, som lenge har nektet for at de skyhøye prisene skyldes prissmitte fra utenlandskablene. Etter å ha tviholdt på en argumentasjon om at demokratiet ikke kan ta kontroll over strømprisene, kom de med forslaget om en Norgespris – en politisk bestemt fastpris. Arbeiderpartiet sier også at de ikke vil innføre store deler av EUs fjerde energimarkedspakke, verken denne eller neste stortingsperiode.

Det trengs et oppgjør med prissmitten og strømbørsen

Fra å ha partier som har vært en omvendt bukkene Bruse, den ene mindre resolutt enn den andre – i alle fall i kraftpolitikken – kappes partiene til venstre for midten nå om å lansere forslag om å ta mer kontroll over krafta.

Selv om feltet revitaliseres, er det fortsatt langt igjen. Det trengs et oppgjør med prissmitten og strømbørsen. Slik en makspris på strøm ville gjort, i motsetning til en maks-strømstøtte, Norgesprisen i praksis, som også er Frps politikk. Vi må løsrive oss fra EUs energiunion, ikke knytte oss tettere til det også regjeringa nå omtaler som et dysfunksjonelt kraftmarked.

Dette kan velgerne avgjøre i stortingsvalget. Høyre vil på sin side gjennomføre hele EUs fjerde energimarkedspakke snarest. Og underveis i tautrekkingen mellom Ap og Sp, klargjorde Sylvi Listhaug at Frp ikke gir noen garanti for at de ikke gir etter i forhandlinger etter valget. Frp gikk som kjent i spissen for tredje energimarkedspakke da de satt i regjering.

Rødt er tydelige på motsatt side. En ny maktbalanse og ny sammensetning av stortingsflertallet, hvor vi for første gang kan bli så sterke at vi ikke er til å komme utenom, vil bli utslagsgivende for å skape et nytt og bedre utfall framover. Da kan vi flytte makt fra EU, direktører og embetsmenn, til det norske folkestyret. Vi kan drive fram en ny kurs, hvor arbeidsfolk og pensjonister sitter igjen med det de fortjener, gjennomføre en ordentlig tannhelsereform og få en ny kraftpolitikk med demokratisk, nasjonal kontroll over krafta.

Det gamle må erstattes og det nye blir ikke til av seg selv. Men mulighetene ligger der.

Publisert i Klassekampen fredag 7. februar 2025