Et liv i limbo

Lengeværende ureturnerbare asylsøkere i Norge lever sine liv i limbo. Det er snakk om mennesker som ikke får muligheten til å arbeide og bidra, som ikke har tilgang til helsetjenester, utdanning eller andre rettigheter andre kan nyte godt av i dette landet. Dette er mennesker fra ulike land, men de har noe felles: de har flyktet fra sine hjem, sine familier og sine venner. De har søkt beskyttelse i Norge, men de får det ikke. Noen blir ikke trodd, andre mener norske utlendingsmyndigheter det er trygt å sende tilbake. Noe de ikke kan. En gjennomgang organisasjonen NOAS har foretatt viser at landene de lengeværende asylsøkerne med endelig avslag kommer fra enten er land i krigslignende situasjoner eller land der menneskerettigheter i svært liten grad respekteres. Land som Afghanistan, Iran, Irak og Eritrea. Land det for mange kan være livsfarlig for folk å reise tilbake til.

Situasjonen for de ureturnerbare asylsøkerne er helt hjerteskjærende. Noen av dem bor på mottak år etter år, slik som Yemane gjorde. Andre må belage seg på godvilje og hjerterom hos venner, lokalsamfunn eller andre støttespillere. I fjor kunne vi for eksempel lese om kurderen Heidar Ahmadi som måtte gå gatelangs på kveldene og varme seg på puber, helt til han etter 19 år ble utvist fra Norge.

I følge UDI bor det 210 mennesker på mottak som har bodd her i ti år eller lengre. Av disse har 44 bodd her lengre enn 15 år. Tenk deg å bo 15 år på et asylmottak. Du får lite støtte til å overleve. Du har nærmest ingen rettigheter i det samfunnet du bor i. Og ingen håp for at det noensinne skal endre seg.

Det haster med å finne en løsning som monner for disse menneskene. Ingen skal måtte bo i ensomhet og fortvilelse på norske asylmottak i årevis. Ingen skal måtte dø alene på mottak, sånn som Yemane Teferi, etter flere tiår i en situasjon som vi kunne unngått. Ingen skal måtte være avhengig av snille hjelpere for å ha et sted å varme seg om vinteren. Hvis Norge førte en mer human og solidarisk innvandrings- og asylpolitikk hadde disse menneskene fått leve verdige, fullkomne liv med mening, de hadde kunnet bidra og delta i samfunnet. Men, Norge fører en streng og urettferdig politikk ovenfor disse menneskene. Det vil ikke Rødt akseptere.

I desember 2019 kom regjeringen Solberg frem til en engangsløsning for eldre asylsøkere med lang oppholdstid i Norge. Det var en søknadsbasert ordning der de som falt inn under ordningen selv måtte søke. I denne ordningen ble det satt tre hovedkriterier; Søkeren måtte ha minst 16 års botid i Norge (senest 1. oktober 2021), sammenlagt botid og alder måtte være minst 65 år og søkeren måtte ikke være straffedømt. Det var også en forutsetning at søkeren tidligere hadde søkt om beskyttelse (asyl) i Norge, og som ikke hadde returnert etter endelig avslag på denne søknaden. Ordningen omfattet også utlendinger som hadde hatt en beskyttelsestillatelse som senere hadde blitt tilbakekalt eller som i perioder hadde hatt oppholdstillatelse på et annet grunnlag.

Denne løsningen hadde gode intensjoner, men sluttresultatet var likevel nedslående. Justisministeren kunne derfor i høst fortelle meg i spørretimen at kun 65 lengeværende asylsøkere da hadde fått opphold etter denne bestemmelsen. Engangsløsningen til regjeringen Solberg ble derfor ikke den brede ordningen mange hadde håpet på, den gjaldt kun noen få.

Derfor kommer Rødt på Stortinget til å foreslå en ny engangsløsning for lengeværende, ureturnerbare asylsøkere.

Vi minnes Yemane Teferi og står i solidaritet med alle de som lever i samme ubarmhjertige, håpløse situasjon som han gjorde. Det har gått syv år siden Yemane Teferi døde på asylmottak etter å ha bodd der i 25 år. Vi kan ikke la flere mennesker oppleve samme skjebne som ham.