Er det ytterliggående å kreve at folk skal bo godt?

I Stortinget 5. juni var jeg vitne til en absurd diskusjon. Stortinget debatterte flere forslag fra Rødt som blant annet gikk på å stille krav til bedre boligstandard ved bygging av nye boliger.

Rødt ba regjeringa sørge for at krav til gode uterom med tilstrekkelig areal, sol for felles opphold, møtested og som legger til rette for lek innarbeides i byggeteknisk forskrift. Vi ba også om å stille krav til boligers planløsning, med utgangspunkt i Husbankens tidligere anbefalinger.

Disse forslagene ble av representanter fra Høyre og FrP møtt med karakteristikker som «ytterliggående forslag fra Rødt».

Det er litt morsomt, fordi forslagene fra Rødt dreier seg nettopp om det som tidligere var Husbankens tidligere anbefalinger og praksis ved nybygg. Når Norge ble gjenreist etter krigen og det ble bygget boliger for vanlige folk, da var det slike krav man la til grunn. Den gangen hadde Norge en sosial boligpolitikk.

Fra 1980-tallet ble det annerledes, da skulle bolig bli en handelsvare først og fremst. Høyresiden sin deregulering av boligmarkedet har fått alvorlige konsekvenser for utviklingen av boligstandard og boligplanlegging. Norge har fortsatt høy boligstandard, men de siste tiårene har det skjedd en reduksjon av boligstørrelse og kvalitet i sentrale pressområder.

Utbyggerne presser opp utnyttelsesgraden i utbyggingsprosjekter, og leilighetene blir mindre. Tomteutnyttelsen er mange steder så stor at utearealene er ikke-eksisterende eller trange, og solforholdene dårlige. Samtidig har prisene, enten du skal leie eller eie, blitt presset i været. Dette er den markedsstyrte boligpolitikken sitt sanne ansikt.

Hvem tjener på dagens politikk? Jo, de store boligutviklerne og bolighaiene.

Det å åpne for å bygge flere og mindre enheter, har blitt lansert som et prisreduserende tiltak i pressområder av flere politikere fra ulike partier. Det samme har det å kun lempe på krav i byggeteknisk forskrift og praktisk talt gjøre boligkvaliteten enda dårligere.

Rødt vil advare mot dette all den tid trangboddhet er et voksende sosialt problem, og sterkt forbundet med økonomiske forskjeller, samt fysisk og psykisk uhelse. Tvert imot er det Rødts oppfatning at kvalitetskravene til boliger må styrkes for å sikre at flere kan få fordelene av gode boforhold.

Hvem tjener på dagens politikk? Jo, de store boligutviklerne og bolighaiene. Kjøp, salg og utleie av bolig er en favorittaktivitet for noen av de rikeste her til lands og det er ikke rart, for boligmarkedet i Norge er blant de mist regulerte i Europa.

Har du lyst til å tjene deg rik på å spekulere i og handle med folks hjem, så er dette veldig lukrativt.

Å kreve gode boforhold i form av krav til planløsninger, solforhold og uterom er sosialt utjevnende, men også et godt folkehelsetiltak.

Og da stiller jeg meg spørsmålet om det er viktigere for stortingsflertallet at noen få skal kunne tjene seg rike på boligspekulasjon, bygge stadig mindre og trangere, heller enn at folk skal ha en trygg og god boligsituasjon?

Rødt ønsker å drive en aktiv og sosial boligpolitikk. Og jeg registrerer at vi til stadighet snakker for døve ører, eller at forslagene våre som denne gangen blir avfeid som «ytterliggående». Dette på tross av at de nevnte forslagene ikke er særlig radikale. Det er snakk om god gammeldags sosialdemokratisk politikk som lå til grunn den gangen det var større politisk styring av boligsektoren, og ikke bare et marked som herjet.

At markedsfundamentalistene i Høyre og FrP ikke ønsker seg mer politisk styring, er ingen overraskelse. Men, Rødt forventer at Ap/Sp-regjeringa tar grep og vil bli med på en annen kurs.

Det er på tide å ta tilbake kontrollen over boligpolitikken, og sørge for en politikk til det beste for innbyggerne, ikke utbyggerne.

Publisert i Dagsavisen tirsdag 13. juni 2023