En politisk kropp

Det er fredag etter 8. mars, og vi må snakke om det vi snakker for lite om. Noen mener vi allerede maser for mye, men parolene på onsdag viser hvorfor vi ikke har hørt nok. For i et demokrati der halvparten er kvinner, og de fleste føder barn, burde det ikke være politisk mulig å legge ned, sommerstenge og nedprioritere føde- og barselomsorgen. Når det likevel skjer, og vi gang på gang taper kampen om viktige fødetilbud, må det være fordi vi som fellesskap ikke snakker nok om det bokstavelig talt livsviktige reproduktive arbeidet.

Det er et paradoks, for de er jo over alt, kvinnene som vet hvordan det er å lage et menneske med kroppen sin, bringe det til verden og ta vare på det gjennom dager som føles som netter og netter lange som dager. Som kjenner igjen frykten og gleden når en ny mor forteller fra fødestua eller operasjonsbordet. Som gir gode – og dårlige – råd til kvinner som kommer etter, slik man har gjort i tusenvis av år.

Likevel hører vi altfor lite fra dem, fra oss. For hvor mange bøker, filmer, teaterstykker og sanger forteller om kjærlighet og sex, og hvor mange forteller om det som ofte kommer i andre enden? Hvordan kan nesten halve kloden gjennomføre et maraton av fysiske strabaser uten at vi som kollektivt fellesskap snakker mer om det? Før jeg selv ble en del av den fødende massen visste jeg mer om hvordan menns brystvorter kan få gnagsår under lange løp enn jeg visste om muligheten for betennelse og sopp på brystvortene til hun som ammer. Jeg visste om faren for å få senebetennelse fra vanlig kontorarbeid, men ikke hvordan timevis med byssing gjør det samme. Jeg hadde lært riktig bæreteknikk når man flytter kasser på et lager, men ikke hvordan man 24 timer i døgnet skal håndtere en kropp som veier 15 kilo mer enn før. Jeg visste at man trenger ro og opptrening etter store operasjoner, men ikke at man helt alene må ta vare på et lite menneske kort tid etter at buken er åpnet i et keisersnitt.

Det er ikke barselgruppa som vedtar statsbudsjett og venninnegjengen som styrer helseforetakene

Og er det så viktig? Holder det ikke at man får vite alt dette idet man trenger det, når man ligger der og googler plager og problemer nattetid? Det er mer behagelig å la oppmerksomheten om alt dette kroppslige forbli i de små kvinnefellesskapene, i familien, venninnegjengen og barselgruppa, det er nært og trygt.

Men det er ikke barselgruppa som vedtar statsbudsjett og venninnegjengen som styrer helseforetakene. Og selv om det er kvinner også i disse rollene, ligger de kroppslige erfaringene igjen i de små kvinnefellesskapene. De er ikke på bordet når viktige beslutninger tas, og fødestuer legges ned. Det kan de ikke være, for da hadde vi ikke godtatt en politikk som gir lengre reisevei, kortere liggetid og fjerner valgmuligheter for de som ikke har penger å kjøpe det for.

Sånn er det med kvinnekroppen, ikke bare når det ikke handler om fødsel men også sykdommer og plager. For den kollektive nøytrale kroppen er en mannekropp, det er der det allmenne skjer. Mens kvinners erfaringer er personlige, de skjer i hennes egen kropp og tilhører et intimt fellesskap.

Feminister som er opptatt av disse spørsmålene har ofte brukt slagordet «det personlige er politisk». Men jeg lurer på om vi for å komme videre må vri på det og gjøre kvinnekroppen politisk. Det er ikke personlig når du får fødselsskader som kunne vært unngått fordi det ikke var nok folk på jobb. Når du får sår fordi ingen hadde tid til å gi deg ammeveiledning. Når du må føde i ei busslomme fordi den nærmeste fødestua var stengt. Det er ikke personlige problemer, det er politiske beslutninger. Beslutninger som kan og må snus.

Publisert i Klassekampen fredag 10. mars 2023