En ny industrisatsing

Etter litt nøling i starten, viste norske myndigheter handlekraft for å bremse smittespredning og sikre kapasitet i helsevesenet. Men ledighetstallene har skutt i været. For de som ikke kan jobbe, skal velferdsstaten være vårt felles sikkerhetsnett. Samtidig må vi sikre arbeidsplasser og bygge norsk økonomi for framtida, og vi kan ikke la jobben med å gjøre norsk industri mer miljøvennlig stoppe opp. Vi hadde allerede behov for nye industriarbeidsplasser og oppdrag til å ta over etter oljerelaterte investeringer. Nå trenger vi det mer enn før. Det trengs handlekraft for norske industriarbeidsplasser.

Før korona-viruset traff Norge, diskuterte vi hvordan vi skulle redusere klimautslippene. Innen 10 år må vi minst halvere klimagassutslippene. I 2050 skal vi være karbonnøytrale. Den perioden vi er i nå kommer til å vise en kraftig nedgang i utslipp, fordi vi flyr mindre og forbruker mindre. Selv om koronakrisa tvinger oss til å endre på vaner, på godt og vondt, ligger ikke den viktigste løsninga på klimakrisa her.

To tredeler av verdens kjente fossile energiressurser må bli liggende i bakken hvis vi skal unngå farlige klimaendringer. Olja er Norges viktigste næring. Den har gitt oss unike muligheter og en oljerikdom som vi har sikret at kunne komme fellesskapet til gode. Men oljealderen varer ikke evig, og akkurat nå er oljeprisen i fritt fall.

I 2018 var det 51.900 sysselsatte i petroleumssektoren. Tar vi med alle indirekte sysselsatte er tallet 139.900, ifølge SSB. Når vi har innsett at Norge må ut av oljealderen, har vi også et særskilt ansvar for å sikre at de som jobber i olja og tilliggende næringer ikke blir omstilt til ledighet, og leverandørindustrien stående uten oppdrag. Uten en plan for nye jobber, ny industri og rettferdig miljøpolitikk, får vi heller ikke med oss folk på å kutte utslipp. Skal vi trappe ned olje- og gassindustrien, må vi bygge opp miljøvennlig industri. Vi trenger en samfunnskontrakt som fastslår at ingen skal gå arbeidsledig på grunn av «det grønne skiftet».

Rødt vil ikke bygge ut mest mulig havvind i Norge. Vi vil bygge ut det som er nødvendig for å ha en utviklingsarena for norsk leverandørindustri.

Et viktig sted å begynne er gjennom statlige investeringer i en norsk industriell satsing på flytende havvind. Ikke med sikte på å forsyne Norge med mer kraft, men for å gjøre Norge verdensledende på å utvikle ny teknologi og på å skape norske arbeidsplasser for industriproduksjon. I september i fjor la Menon Economics fram en rapport som viser at hvis Norge handler raskt, kan flytende havvind gi opptil 128.400 årsverk og skape verdier opp mot 117 milliarder kroner fordelt på de neste 30 årene.

Rødt vil ikke bygge ut mest mulig havvind i Norge. Vi vil bygge ut det som er nødvendig for å ha en utviklingsarena for norsk leverandørindustri. Framfor å sende stadig mer kraft ut av landet, vil vi eksportere selve teknologien og plattformene til land som ønsker flytende havvind. Slik bidrar vi til den grunnleggende omleggingen av det globale energisystemet. Samtidig må vi ta hensyn til fiskeri og naturmangfoldet.

Olje- og verftsarbeidernes erfaringer fra offshore olje- og gassvirksomhet gjør norsk industri svært godt rustet for å bli verdensledende på industriutvikling og produksjon til flytende havvind. Men tidsrommet for å få til en slik satsing er kort, og hvis Norge skal bli ledende i et internasjonalt marked må vi utvikle teknologien og industrien her hjemme. Derfor har Rødt stilt forslag på Stortinget om å opprette et statlig investeringsfond for flytende havvind.

Akkurat nå bruker vi penger på alle de drastiske tiltakene mot korona-viruset. Det er helt riktig. Og det viser også at vi kan, hvis vi vil. Politisk sett er det ingenting som hindrer oss i å sette av deler av oljeformuen til et statlig investeringsfond for miljøvennlig industri. Handlingsregelen regulerer «bare» at vi ikke skal bruke mer enn tre prosent av kapitalen i SPU til å dekke underskudd i statsbudsjettet. Begrensninger på å investere deler av den norske oljeformuen i klimaløsninger er derimot en selvpåført tvangstrøye av en tankeregel.

Jonas Gahr Støre uttalte på Zerokonferansen i november at vi må venne oss til at Oljefondet er et politisk redskap: «Til nå har vi ikke turt å si det, for vi skal ikke drive politikk med pensjonsformuen. Og det er mange ting jeg mener vi ikke skal gjøre. Men 10.000 milliarder kroner er politikk.»

Det er helt riktig. Vi må bruke kompetansen fra fagarbeidere og ingeniører, og investere noe av rikdommen fra olje og gass, til å bygge nye næringer. Å skape og beholde miljøvennlige industriarbeidsplasser vil være å virkelig forvalte formuen for framtidige generasjoner. Derfor håper jeg vi etter hvert kan få Arbeiderpartiet med på å investere deler av Oljefondet i framtidas norske industriarbeidsplasser, framfor i handlegater i Shanghai.

Verdien av olje og gass i bakken utgjør 2,6 prosent av Norges nasjonalformue, mens finanskapitalen inkludert oljefondet utgjør under 9 prosent. Framtidig arbeidsinnsats utgjør derimot hele 75 prosent. Alt ifølge tall fra Finansdepartementet og SSB. Det er arbeid vi lever av i dag. Og det er arbeid vi skal leve av i framtida.

Å løse klimakrisa og komme oss videre etter korona-pandemien krever en politisk dugnad få har sett maken til. Men det gir oss også historiske muligheter. Vi kan få ned både utslippene og ulikheten på en gang. Vi må bygge landet, sikre velferdsstaten og redde kloden – samtidig. Nå trengs en aktiv motkonjunktur-politikk, som møter den økonomiske krasjlandingen med kraftfulle investeringer. Ved å bygge på det beste fra norsk arbeiderbevegelse og tidligere industrireisning her til lands, kan vi skape den grønne norske modellen.

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert i Klassekampen onsdag 22. april 2020.