En konsekvent antiimperialisme

Den 20. mars 2003 startet USAs folkerettsstridige og brutale invasjon av Irak. Krigen var basert på løgn om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes. Den amerikanske presidenten George Bush tråkket åpent på folkeretten og FN-paktens krigsforbud ved å invadere uten FN-mandat. USA fikk med seg Nato-land som Storbritannia, Danmark, Spania og Polen. I tillegg hadde Bush full støtte fra USAs nåværende president Joe Biden, som den gang ledet senatets utenrikskomite.

Hundretusener irakere døde som følge av invasjonen, millioner ble drevet på flukt, og uskyldige ble torturert i stort omfang. Store deler av Midtøsten ble destabilisert og lagt åpent for terrorgrupper som IS og Al Qaida, som også fikk et nytt springbrett for terrorangrep inn i Europa.

Krigens millioner av ofre har ikke fått rettferdighet. Verken Bush, som beordret det ulovlige angrepet, eller offiserene som beordret den hensynsløse bombingen mot sivile områder og opprettet torturleiren Abu Ghraib, er blitt stilt rettslig til ansvar. I stedet har varslerne som avdekket forbrytelsene, torturen og løgnene blitt forfulgt, kneblet og kastet i fengsel av Norges nærmeste Nato-allierte, som nå vil straffe WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange med 175 års fengselsstraff for lekkasjene som blant annet viste Irak-krigens sanne ansikt.

Ingen av regjeringene som har styrt Norge mens Irak-krigen har pågått, har løftet en finger for at angrepskrigen, drap på sivile og tortur skulle få konsekvenser for de skyldige. Ingen sanksjoner ble innført, ingen initiativer ble tatt for å etterforske krigsforbrytelser. Norges makthavere har dermed historisk indirekte bidratt til det Putin nå misbruker som fundament for å rettferdiggjøre krigen mot Ukraina. Stormakter kan bryte folkeretten og angripe andre stater og drepe sivile.

For mange ble Irak-krigen en vekker. Som en av initiativtakerne for Ungdom mot krig, var jeg selv en del av den internasjonale bevegelsen som tok til gatene i milliontall over hele verden for å si nei til det amerikanske angrepet på Irak. Vi mislyktes i det overordnede målet, å stoppe krigen. Men ved å bygge en tverrpolitisk og brei antikrigsbevegelse og mobilisere titusener av unge og gamle til protester mot krigen over hele landet, bidro vi til å gjøre det umulig for Høyres daværende utenriksminister Jan Petersen å få med seg Bondevik-regjeringa på å gjøre Norge til fullverdig deltaker i den folkerettsstridige angrepskrigen mot Irak.

Bak ryggen på befolkning og Storting besluttet likevel den norske regjeringa å bistå invasjonsstyrkene med å leie ut utstyr som ble brukt til å velge ut bombemål i Irak. Ifølge WikiLeaks-dokumenter brukte de amerikanske invasjonsstyrkene dette til å bombe hus og drepe sivile ved veisperringer. Og allerede to måneder etter Irak-invasjonens start, ble en mindre gruppe norske soldater sendt til Irak for å delta på okkupasjonsmaktens side. Sannheten er at Norge ga betydelig militær støtte til en folkerettsstridig angrepskrig. Norge bidro til Irak-krigen på den imperialistiske aggressorens side.

Stormaktenes imperialisme har skapt problemene vi ser i dag

20 år etter invasjonen ligger mye av det irakiske samfunnet fortsatt i ruiner. Folkeretten og FN-paktens forbud mot angrepskrig står også svekket igjen.

Flere finner det opportunt å misbruke dette. I dag er Ukrainas befolkning offer for en pågående imperialistisk angrepskrig. Denne hensynsløse imperialismen har fellesstrekk med den vi demonstrerte mot for 20 år siden: Putin-regimet bruker rå militær makt, valser over folkeretten og framstiller seg selv som frigjørere mens de hensynsløst bomber sivile områder, dreper og torturerer, og rettferdiggjør angrepskrigen med løgn og propaganda.

Rødt reagerte på Putin-regimets angrepskrig slik det er riktig å gjøre når imperialistiske stormakter invaderer - med en krystallklar fordømmelse av aggressoren Russland, krav om at okkupasjonsstyrkene trekkes ut og at Ukrainas territorielle integritet gjenopprettes. Det nye i norsk politikk er at alle partiene, også på høyresida, nå står opp mot imperialistisk angrepskrig.

20 år etter Irak-krigen er det naturlig å stille spørsmålet om de andre partienes motstand mot en imperialistisk angrepskrig vil være der neste gang USA eller Nato går til folkerettsstridig angrepskrig. En ting er uansett sikkert: Stormaktenes imperialisme, og hykleriet til de som forsvarer dem, har skapt problemene vi ser i dag. Svaret er en prinsippiell antiimperialisme. Enøyde er det nok av. De som enten bare kritiserer imperialisme når den kommer fra USA, eller som nå – med rette – kritiserer Russland, men er villig til å støtte folkebrettsbrudd fra «våre allierte». Vi må bruke begge øynene.

Der andre er dobbeltmoralske skal Rødt være prinsippfaste. Skal vi hindre kriger og at flere rammes av grusomhetene den irakiske befolkningen ble utsatt for og som nå rammer Ukraina, må vi stå opp for en prinsipiell antiimperialisme, som gjelder uansett hvilken stormakt som er aggressoren.

Publisert i Klassekampen lørdag 18. mars 2023