En klassedelt priskrise

Allerede i januar kunne Norge «feire» årets kaksedag, dagen da de best betalte direktørene allerede hadde rukket å tjene en gjennomsnittlig årslønn.

Lønnsfesten på toppen er et grelt bakteppe for årets lønnsoppgjør. Startskuddet kommer neste uke, når Teknisk Beregningsutvalg (TBU) legger fram rapport med oppdaterte anslag for reallønnsutviklinga i 2022 og hva de tror inflasjonen blir i 2023. Tallene er grunnlaget for forhandlingene mellom LO og NHO.

De fleste kjenner det allerede godt på lommeboka, og man trenger ikke være spåkone for å gjette at TBU konkluderer med at fjoråret var et elendig år for arbeidsfolk. Allerede i november kom SSB med en rapport som viste at den pågående priskrisa utgjorde en mye større byrde for lavinntektshusholdninger enn for de på toppen. Forklaringa er rett og slett at andelen av inntekten som de fattigste husholdningene bruker på mat, strøm og drivstoff er tre ganger så høy som den er for de rikeste.

Mens prisveksten for alle varer og tjenester i fjor endte på 5,8 prosent i snitt, var den 6,5 prosent for mat, 19 prosent for strøm og 33 prosent for drivstoff. Alle andre varer, ting som de fattigste bare har råd til å bruke en relativt liten andel av inntekten sin på og som de rikeste bruker nesten alle pengene sine på, økte med bare 4,3 prosent. Hvis man tar hensyn til hva folk faktisk bruker pengene sine på, finner man ut at prisveksten reelt sett var 6,8 prosent for de som allerede hadde minst fra før, og 5,3 prosent for de på toppen.

Hvert prosentpoeng matprisene øker betyr knallharde innhugg i familieøkonomien

Som om denne forskjellen ikke var ille nok, bidro lønnsveksten i fjor til å forsterke utviklinga. Ifølge foreløpige tall økte månedslønna for tidelen med lavest inntekt med 4,6 prosent, mens tidelen med høyest lønn fikk 5,4 prosent. De som har lavest inntekt møter den største reelle prisveksten på varene de handler, og har samtidig den laveste lønnsveksten. Mens på toppen er lønnsveksten så høy, og prisveksten lavere, slik at de knapt legger merke til priskrisa.

Dette perspektivet har også vekket interessen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som før jul ga ut en rapport som argumenterte for hvorfor man må se «forbi gjennomsnittene». Det samme mønsteret på en klassedelt priskrise går igjen i en lang rekke land, og de slår fast at den gjennomsnittlige prisveksten undervurderer hvor hardt levestandarden til de fattigste rammes. ILO minner om at kjøpekrafta til de fattigste vil fortsette å synke selv om lave lønninger og ytelser oppjusteres i tråd med den gjennomsnittlige prisveksten. Og med denne enkle påminnelsen ser man lett at det over tid blir dobbelt ille for alle de som mottar ytelser som ikke engang har vært i nærheten av å holde følge med prisveksten de siste årene, slik som sosialhjelp og barnetrygd.

Etter rekordhøy prisvekst i fjor, ligger den an til å bli nesten like høy i år. I budsjettet for 2022 sparte regjeringa milliarder på å underregulere en lang rekke ytelser, da prisveksten viste seg å bli mye høyere enn anslått uten at regjeringa foretok seg stort for å rette opp gjennom året. Det lå an til at de skulle prøve seg på den samme regnefinta også i år. Men forrige uke kom gledelig nok Vedum på banen med lovnader om å legge mer penger på bordet for å kompensere for at statsbudsjettet nok en gang har undervurdert prisveksten.

Hvert prosentpoeng matprisene øker og hver krone lønnsvekst som de lavtlønte må se at havner i lomma på toppsjefene, betyr nemlig knallharde innhugg i familieøkonomien, og kan utgjøre forskjellen på å kunne varme opp huset eller å ha mat i kjøleskapet.

Publisert i Klassekampen fredag 10. februar 2023