En godt varslet krise

De som står på for oss nå, er de samme som sto på i den første bølgen våren 2020, i den andre bølgen høsten etter og i den tredje bølgen på nyåret 2021.

Som helseministeren selv sa på pressekonferansen sitter det ingen på innbytterbenken som kan ta over for disse. Sannheten er at det er ikke bare på innbytterbenken vi mangler folk. Laget på banen er ikke fulltallige. Det var de ikke før pandemien heller.

Mangelen på intensivsykepleiere er en godt varslet krise. Allerede under svineinfluensaen i 2009 begynte varsellampene å blinke. I kjølvannet av den pandemien konkluderte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) med at «Pandemiplanen må revideres, og intensivbehandling/intensivkapasitet bør vies større oppmerksomhet enn i gjeldende plan». Men økningen i intensivplasser har vi sett lite til.

Norge er blant de landene i Europa med lavest intensivkapasitet i forhold til innbyggere. Landene med størst intensivkapasitet har tretti senger per 100 000 innbyggere, vi har fem.

Riksrevisjonen gjorde en undersøkelse av bemanningssituasjonen for sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere i 2019. De slo fast at helseforetakene har store utfordringer med å rekruttere og beholde helsepersonell. Da fant de at nesten tre av fire intensivavdelinger har ledige stillinger.

Gjennomsnittsalderen var høy og nesten 20 prosent er over 60 år noe som ville innebære et økt rekrutteringsbehov når disse går av. Samtidig ble det utdannet færre. Sykepleieforbundet hadde året før varslet at vi kom til å trenge 1000 flere intensivsykepleiere i åra som kom. Men regjeringa lukket ørene for varselropene.

I stedet for at det ble tatt tak i situasjonen og gjort tiltak for å rekruttere, beholde og utdanne dem vi faktisk trenger ble hullene i vaktboka dekket inn av leide vikarer gjennom private bemanningsbyråer. Norge har de siste åra brukt 1 milliard i året på innleie av helsepersonell. Heller enn å utdanne og holde på egne folk, har helseforetakene planlagt for stram bemanning og samtidig øst penger ut til kommersielle bemanningsbyrå for å fylle vaktlista fra dag til dag.

I mars 2020 ble det øyeblikkelig utløst en bemanningskrise i hele det norske helsevesenet og særlig på intensiv. Ikke fordi covid-pasientene kom, men fordi grensene stengte og vikarene ikke kom. De få intensivsykepleierne vi hadde måtte vikariere for hverandre ved sykdom, karantener og ferie. Det har de gjort siden. Nå tåler de snart ikke mer.

Vi vet at 700 intensivsykepleiere nå jobber utenfor helsevesenet. For mange av dem vil det å gå tilbake til sykehusene innebære et lønnstap. Helseforetakene tilbyr lønn som ikke er i samsvar med arbeidets ansvar, og arbeidsforhold som preges av både unntak og brudd på AML.

Helseminister Ingvild Kjerkol har selv vært opptatt av hva regjeringen vil gjøre for å få tak i intensivsykepleiere som har forlatt yrket, før hun ble helseminister. Situasjonen er minst like prekær og mangelen på intensivkapasitet er igjen årsaken til at vi må innføre smitteverntiltak for hele befolkningen. Høie sin rekrutteringsstrategi var åpenbart ikke nok. Spørsmålet om lønn og arbeidsvilkår står fortsatt ubesvart.

Politikerne har med helseforetaksmodellen gitt fra seg kontrollen

Sykepleierforbundet oppsummerer hva som skal til slik: Lønna må opp, belastningen må ned. I debatter er tilsynelatende alle politikerne enig i dette. Men problemet er at dette er ikke opp til politikerne. Det er helseforetakene som prioriterer pengebruken i sykehusene som setter rammene for bemanning.

Politikerne har med helseforetaksmodellen gitt fra seg kontrollen. Helse-
foretakene styrer selv, uten folkevalgte i styrene, og de har instruks om å levere et stramt budsjett i balanse. Da sparer de blant annet ved å holde bemanningen lav og de dyre intensivplassene nede på et minimum.

Nå er Kjerkol helseminister og jeg stiller det samme spørsmålet hun stilte Høie tilbake til henne: Hva vil regjeringa gjøre for å rekruttere intensivsykepleier som har forlatt yrket og vurderer regjeringa å sette inn strakstiltak for å sikre bedre arbeidsvilkår for å beholde dem som er i jobb?

Vi må styrke laget på banen. Det haster. På kort sikt for å sikre at de som har løpt i snart to år kan få sitte litt på innbytterbenken. Og på lang sikt fordi det nå er tydeligere enn noensinne at å spare penger på helseberedskap er både dyrt og risikabelt.

Publisert i Dagbladet torsdag 16. desember 2021.