Det norske paradokset

Hvordan kan Norge være et rikt land når vi ikke har råd til skoler der folk bor? Når vikarbudsjettet i barnehagen er brukt opp i juni og nåløyet for å få plass på sykehjem blir trangere og trangere?

Norge er et rikt land, vi trenger ikke ta opp dyre statslån når det røyner på, fordi vi har oljefondet. Vi er et land der selskapene går med rekordoverskudd, eierne tar ut rekordutbytte og formuene vokser fortere enn vi klarer å telle. Men pengene finner ikke veien dit de trengs mest. Til hverdagsvelferden som er der for oss fra morgen til kveld, når du leverer og henter ungene dine, besøker tanta di i omsorgsboligen, tar bussen til stasjonen eller trenger hjelp for å kunne bo hjemme. Da er det nemlig ikke statens dype lommebok som gjelder, men en kriserammet kommunekasse.

Det er i lokalsamfunnene folk bor og verdiene skapes, men alt for lite går tilbake til de samme lokalsamfunnene. Det truer velferden, fellesskapet og lokaldemokratiet. Dette er et av de store demokratiske paradoksene i norsk politikk. Hvert fjerde år er det lokalvalg, da snakker vi om den kommunale velferden og alle partier lover gull og grønne skoger. Men ingen av de som velges bestemmer egentlig over rammene. Med unntak av eiendomsskatten, der Høyre og Frp har innskrenket mulighetene for å utforme en mer rettferdig skatt lokalt, har ikke kommunen kontroll over egne inntekter.

I tillegg har de stadig mindre de skulle sagt om hvilke utgifter som skal dekkes. Det er stortingsflertallet som vedtar lovfestede rettigheter, reformer og normer, som kommunene må sette ut i livet. Og i alt for mange omganger har regjeringer av ulik farge dyttet nye oppgaver over på kommunene uten å sende med penger til å dekke regninga.

Det er regjeringa og stortingsflertallet som har verktøyene til å tette hullene i bøtta

Samhandlingsreformen er skrekkeksempelet, der kommunene fikk mer ansvar for syke, uten at det fulgte nok penger med på kjøpet. Det har ført oss ut i den mildt sagt idiotiske situasjonen der kommuner betaler dagbøter til sykehus for pasienter de ikke har ressurser til å ta hånd om, og dermed tappes for de ressursene de trenger for å unngå nye dagbøter. Som om offentlig sektor var en butikklek mellom irrasjonelle femåringer som ikke klarer å bli enig om hvem som egentlig skal betale. Samtidig sitter nasjonale politikere klar med pekefingeren så snart noe ikke løses godt nok.

To år seinere er det stortingsvalg, da snakker nesten ingen om kommunal velferd, selv om de som skal velges er de som faktisk bestemmer over kommuneøkonomien.

Nå når hver eneste lokalavis i landet er tapetsert med drakoniske kuttlister, er det regjeringa og stortingsflertallet som må ta ansvaret. Det er vi som har verktøyene til å tette hullene i bøtta, og makta til å skaffe pengene som trengs.

For det første trenger vi en ny barnehagelov, som sikrer at penger kommunen og foreldre bruker på barnehage faktisk går til barnehage. Siden 2018 har 18 milliarder forsvunnet ut av barnehagesektoren i profitt, det er penger som kunne vært brukt på økt bemanning. For det andre må vi stramme inn bruken av kommersielle bemanningsbyråer i helse og omsorg, som tapper velferden for enorme summer uten at det skaper én eneste ekstra fagperson i kabalen. Og så må staten slutte å tjene penger på kommunenes problemer, slik man gjør ved å gi lån med såpass høye renter at staten kan ta ut et pent utbytte fra kommunalbanken på slutten av året.

Og når hullene er tettet, kan bøtta fylles. De nyeste tallene tyder på at kommunene vil gå med 15 milliarder i underskudd i år. Det er ganske nøyaktig like mye som overskuddet i DNB bare de tre siste månedene. Pengene finnes der ute, men vi må sørge for at de finner fram.

Publisert i Klassekampen fredag 25. oktober 2024