Det må bli slutt på den klimapolitiske dobbeltmoralen

Først kom nyheten fra lekkede dokumenter om at Emiratene, altså vertskapslandet, ville bruke selve møtet til å handle olje.Det har heller aldri hendt før at møtet har gjestet så mange oljelobbyister.

Selv om det er nødvendig å inkludere næringslivet i klimapolitikken, er det ikke riktig å la de som tjener på klimagassutslipp få sette premissene for politikken.

Resultatet av årets møte er blant annet enn mindre forpliktende formulering enn det mange ønsket seg. Vage formuleringer gjør det lettere å omgå avtalen. «Omstilling» kan lettere vannes ut enn «utfasing».

Likevel er ikke det største problemet disse formuleringene. Fyller medlemslandene disse med innhold, kan vi klare å kutte betydelige utslipp. Problemene med dagens klimapolitikk, er mangel på politisk handlekraft hvis målet er rettferdig omstilling.

Norge er et talende eksempel i så måte. På årets klimatoppmøte spilte Norge en god og konstruktiv rolle. Det er ikke mye å utsette på Espen Barth Eide og Andreas Bjelland Eriksens arbeid for å dra avtalen i en god retning. Problemet oppstår i avstanden mellom fyndordene på internasjonale møter og praktisk politikk her hjemme.

Vi er langt, langt unna å nå våre egne målsetninger. Noen av de viktigste virkemidlene regjeringen bruker for å kutte utslipp i dag er dessuten elektrifisering av sokkelen og økt bruk av biodrivstoff. Begge deler har tvilsom klimaeffekt globalt sett, og kan undergrave de langsiktige klimamålene – slik Klimautvalgets rapport også peker på.

Ikke nok med dette: Underveis i klimatoppmøtet kom nyheten om at Norge skal åpne for gruvedrift på havbunnen. Hva som skjer når vi tukler med jordskorpen i uutforskede havområder i Arktis, vet vi ikke. Antakelig kan det både få negative klima- og naturkonsekvenser.

Avstanden mellom liv og lære, her hjemme og i Dubai, skaper dessuten en større, demokratisk utfordring for klimapolitikken. Den mister rett og slett troverdighet og legitimitet.

I tillegg vet at de rikeste forurenser mest. Ifølge Oxfams siste undersøkelse står jordens rikeste én prosent for to tredjedeler av verdens klimagassutslipp. Klimaulikheten øker både mellom land og internt i land – selv i Norge.

Klimapolitikken har ikke bare et imageproblem. Den har et demokratisk problem. De politiske tiltakene treffer ikke godt nok, samtidig som den politiske eliten tviholder på målsetninger vi ikke er i stand til å nå.

Løsningen på dette er ikke å gi opp hele klimapolitikken, men det kan fort bli utfallet. Derfor haster det med rettferdig klimahandling. Den mest lavthengende frukten, som både vil ha symbolsk og faktisk effekt, er å straffe luksusforbruket til de som forurenser mest. Det vil si til de aller rikeste blant oss. Dette kan vi gjøre gjennom å forby privatflybruk utover helse- eller sikkerhetsgrunner. Vi kunne innført en progressiv avgift på hyppige flyvninger mellom de store byene som allerede har jernbaneforbindelse. Ja, til og med en skjerping av skattesystemet kunne bidratt til å begrense de rikestes luksusforbruk.

Dette er selvsagt ikke det eneste vi bør gjøre. Det er også store fellesskapsoppgaver som står for tur, enten det dreier seg om kollektivtransport eller utslippskutt i industrien.

Både den lavthengende frukten og den store omstillingen trengs. Hvis vi fortsetter som før blir klimapolitikken redusert til ren dobbeltmoral, der vi risikerer at den demokratiske oppslutningen om tiltakene fordufter i løse luften og blander seg med jordens økende CO2-utslipp.

Sofie Marhaug,
stortingspolitiker for Rødt og 2. nestleder i energi- og miljøkomiteen