Det grådige skiftet

Noen bedrifter får strømstøtte, men langt fra alle. Vi tror heller ikke næringsdrivende dypest sett ønsker å gjøre seg avhengig av en slik støtte. De vil ikke klientifiseres av staten; de vil ha tilbake det normale prisnivået på strømmen.

NHO hadde forrige uke sin årskonferanse. Nytt av året på er fusjonen av Norwea og Energi Norge, nå kalt Fornybar Norge. Sammen forener de interessene og spisser kravene til bransjen som tjener på de høye strømprisene i én og samme organisasjon, under Åslaug Hagas ledelse.

Mens kraftbransjen tjener gode penger, blir andre deler av samfunnet skadelidende. Også bedrifter som NHO skal representere. Små- og mellomstore bedrifter sliter med å betale regningene. Samtidig trues selve eksistensgrunnlaget for arbeidsplassene i fastlandsindustrien. Elkem Rana halverte nylig produksjonen sin, fordi det ble mer lønnsomt for dem å videreselge dyr kraft da prissmitten traff Nord-Norge. Det kan man si er et kynisk spill av Elkem, men det er like fullt en konsekvens av skyhøye strømpriser. Til syvende og sist går industriarbeidsplassene i den kraftforedlende industrien en usikker fremtid i møte.

Hvordan i alle dager er det egentlig mulig å balansere Fornybar Norges interesser med den kraftforedlende industriens behov for billig kraft eller med de små- og mellomstore bedriftenes som ønsker seg lavere strømregninger?

Svaret fra NHO selv er at vi må produsere mer kraft, slik NHO-direktør Ole Erik Almlid nylig understreket overfor E24.

Selv er Fornybar Norge er allerede i gang med en storoffensiv for vindkraft. I romjulen var de på plass på Kveldsnytt med klar beskjed: Flere kommuner må avse arealer til vindkraftproduksjon! Haga mener det er en «stor oppgave også for regjering og Storting».

Problemet er bare at økt kraftproduksjon alene ikke løser problemene til næringslivet for øvrig. I alle fall ikke på kort sikt. Det er ikke sikkert medlemmene i NHO har verdens største tillit til oss i Rødt, men vår påstand er at alarmklokkene bør gå i store deler av organisasjonen. Særlig i de delene som representerer den kraftforedlende industrien. For her er det en åpenbar interessemotsetning mellom ulike næringsdrivende.

Fornybar Norge begrunner behovet for økt produksjon i prognoser om fremtidig kraftunderskudd. Bekymringen er reell nok, selv om anslagene for hvor mye kraft vi trenger avhenger av en rekke politiske valg. Rødt er for eksempel uenig i at vi trenger å elektrifisere sokkelen. La oss likevel ta utgangspunkt i at vi trenger mer kraft til andre viktige samfunnsformål, og at vi trenger det allerede i 2027 – slik de mest pessimistiske prognosene anslår. Da hjelper det ikke på peke på storstilt vindkraftutbygging, som enten må hoppe bukk over demokratisk motstand i kommunene eller – dersom vi snakker om havvind – vil være i produksjon tidligst i 2029 ifølge regjeringen. På kort sikt er det ikke først og fremst ny produksjon, men lavere forbruk som virkelig monner. Energieffektivisering, sammen med noe solkraft og bergvarme, er det som kan redde oss fra et eventuelt kraftunderskudd allerede i 2027. Kraftbransjens tidsargumentet for vindkraft faller på sin egen urimelighet.

Det er også verdt å stille spørsmål ved realismen i argumentet om at mer kraft vil føre til lavere pris. I markedsteorien stemmer dette. I praksis oppstår det problemer. Ifølge Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) vil vi trenge minst 40 TWh mer i den norske kraftsystemet for å kunne snakke om frikobling fra de europeiske prisene. Samtidig vet vi at kraftforbruket øker, ikke minst som følge av mer og mindre nødvendig elektrifisering. Slik kan mye av den økte produksjonen risikere å bli spist opp av økt forbruk heller enn å redusere kraftprisene.

En ærligere og mer åpenbar motivasjon for å bygge ut mer kraft er at det lønner seg for bransjen. Kraftproduksjon og -eksport er svært lønnsomt i dagens situasjon der vi er underlagt det europeiske energimarkedet. I dette markedet drives prisene på all kraft – også den fornybare – opp av høye gasspriser.

Så lenge vi er koblet til større og mindre stabile markeder i Europa har vi et problem. Det sier det seg selv at effekten av å fylle opp badekaret er begrenset når vi ikke har satt i proppen.

Og apropos effekt: En annen av Fornybar Norges store unnlatelsessynder er å snakke om vindkraft uten å snakke om de vernede vassdragene. Skal vi øke kraftproduksjonen så voldsomt som de ønsker seg, med vind til lands og havs, trengs det også mer balansekraft. Nylig sendte Statnett et brev der de nettopp peker på denne sammenhengen, og ber politikerne om å bygge ut mer vannkraft. Som det understrekes i brevet, er det effekt- og energibalanse som særlig bekymrer dem.

Naturen er med andre ord under dobbelt press både fra vind- og vannkraftutbygging for at kraftprodusentene skal tjene seg enda rikere. Og det er heller ingen trøst med økt kraftproduksjon for næringslivet, så lenge vi er underlagt et energimarked vi i praksis har liten påvirkning på.

Ressursene vi forvalter i fellesskap burde vi bruke strategisk, og til det beste for hele næringslivet – ikke bare til det beste for toppene i kraftbransjen. Nå presses det på for økt rovdrift på naturen til fordel for en brøkdel av næringene NHO liksom skal representere.

Fornybar Norge bør ikke få definere fremtidens kraftpolitikk. Forvaltningen av våre felles naturressurser er for viktig til å overlate til de som tjener best på de høye prisene. Ikke la det «grønne skiftet» forvandles til det grådige skiftet! Her må flere interesser tas hensyn til.

Geir Jørgensen og Sofie Marhaug, stortingspolitikere for Rødt og medlemmer av næringskomiteen og energi- og miljøkomiteen