Det går godt!

Du har hørt det flere ganger den siste uka, fra finansministeren, finanspolitikere og ekspertkom-mentatorer: «Det går godt i norsk økonomi». De snakker om makroøkonomiske anslag, som viser vekst og velstand i modellene som prøver å forutsi framtida. Brutto nasjonalprodukt (BNP) vokser, privat forbruk vokser og lønna vokser.

Samtidig, i den virkelige verden, går mange en tung vinter i møte med høyere strømpriser, matvarepriser og renter og en inkassogjeld som vokser. 130.000 står uten arbeid, og det varsles om kutt i bussruter over hele landet.

For de mange som har vært arbeidsledige kom beskjeden forrige uke om at feriepengene de skal leve av neste sommer ikke blir noe av, og de som nettopp har mottatt ekstra bostøtte kan ende med å måtte «betale den tilbake» gjennom redusert sosialhjelp. Hvis ikke Stortinget griper inn vil uføre fra nyttår miste muligheten til å jobbe litt ved siden av trygda uten å bli straffa for det økonomisk. De ansatte i barnehagene og skolene roper varsko om for få på jobb, og helsevesenet går koronavinteren i møte med utslitte folk og overfylte sykehus.

Hvordan kan begge disse versjonene av Norge eksistere side om side? Hvordan har det seg at det «går godt med norsk økonomi» når det samtidig går veldig dårlig med mange av de menneskene som utgjør norsk økonomi?

Svaret er åpenbart. Hvis det går godt i norsk økonomi, må vi spørre hvem det egentlig går godt for.

Anslagene for neste år tyder på at privat forbruk skal vokse med 11 prosent. Det er i seg selv skremmende med tanke på en klode og et klima som ikke tåler mer vekst. Også her handler alt om fordeling. Det er mange i Norge som trenger økt inntekt og et mer romslig familiebudsjett. Min bekymring er at det ikke er der veksten havner.

Vi vet allerede at landets rikeste har blitt enda rikere under koronakrisa, at aksjonærene på Oslo Børs kan notere nye historiske rekorder for verdien av aksjene sine og at overskuddene i spesielt dagligvarebransjen er skyhøye.

At det vokser på toppen er en mager trøst for de som sitter igjen med regninger de ikke får betalt.

At det vokser på toppen er en mager trøst for de som har regninger de ikke får betalt

Når regjeringa med rette er bekymret for renteøkninger må vi ikke lure oss selv til å tro at det er noe spesielt med offentlig forbruk som gjør det mer «rentedrivende» enn privat forbruk. Norges Bank skal sette renta ut fra en rekke kriterier, blant annet utviklingen i BNP og pris- og lønnsvekst. Disse kriteriene skiller ikke mellom offentlig og privat forbruk. Rommet er derfor stort for å flytte penger, fra det private forbruket på toppen til offentlige budsjetter, som enten kan gå til økte inntekter for de som trenger det eller til å styrke velferden.

At det går godt er også en sannhet med modifikasjoner. Både den forrige og den nye regjeringa har vært opptatt av å avblåse koronakrisa, og jeg skjønner at man kan bli kriselei. Men nå ser vi smittetall som vokser og meteren og munnbindet kan gjøre comeback. De som jobber i barer, kultursektoren, reiselivet og i kollektivtransport har sett dette før, at dårlige koronanyheter går direkte ut over deres inntekt og trygghet. Det trenger ikke være nye smittevernstiltak, men bare det at Nakstad er alvorlig på TV gjør faktisk at færre går på konsert eller reiser med tog. Derfor må vi spørre oss om dette virkelig er tidspunktet for å avvikle krisetiltakene for arbeidsfolk, slik regjeringa foreslår å gjøre 1. januar.

Det går heldigvis godt i norsk økonomi, og med politiske grep og en omfordelende skattepolitikk kan vi sørge for at det går bedre for de som trenger det mest. Det er ingen økonomiske jernlover som hindrer omfordeling.

Publisert i Klassekampen mandag 15. november 2021