Rødt-bloggen

Det finnes rettferdige alternativer til høy renteøkning

Er en rask renteøkning virkelig det grepet vi trenger nå?

Foto: Yay Micro.

I morra kommer Sentralbanken til å øke renta, og jeg er bekymra. Bekymra for at renta økes for mye og for fort, at inflasjonsmålet ikke fungerer i den priskrisa vi står i og at resultatet kan bli en dobbel smell for folk med dårlig råd. Heng med!

Først en titt på teorien bak det hele, illustrert av denne tegninga. Sentralbanken bestemmer ikke prisene, så hva er det som skjer når de øker renta? Tanken er at økt rente på boliglånet gjør at mer av lønna til folk rett og slett forsvinner ut av økonomien (sånn cirka, her hopper jeg over unødvendige detaljer). Da har vi mindre penger å bruke på restaurantbesøk, oppussing og norskproduserte møbler, altså etterspørselen i norsk økonomi reduseres. Når det er færre som etterspør noe går prisen vanligvis ned, det demper prisveksten på arbeidskraft (lønna) og på varer og tjenester.

Men, man kan ta for mye møllers tran. I alle fall hvis det ikke er tranmangel som er problemet.

I dagens priskrise er det mange faktorer langt utenfor norsk økonomi som driver opp prisene, mye av inflasjonen er enten importert eller har indirekte med høye strømpriser å gjøre. At take away pizzaen har blitt dyrere handler ikke nødvendigvis om at det er «for mange» som kjøper pizza, men at råvarene har blitt dyrere og strømregninga tredobla.

NESTLEDER I RØDT: Samfunnsøkonom Marie Sneve Martinussen. Foto: André Løyning.

Hvis årsaken til høy inflasjon ikke kun er at etterspørselen i norsk økonomi er for høy så kan for stor og for rask renteheving gjøre vondt verre for folk flest. Noe av ideen med å øke renta er jo å dempe aktiviteten og dermed hvor mye arbeidskraft som blir etterspurt. Tar man i for hardt kan arbeidsledigheten øke, noe som i første rekke går ut over de i utrygge og midlertidige jobber.

Vi kan ende opp med en situasjon der folk flest spinker og sparer for å klare seg gjennom priskrisa, for å betale strøm og mat - så øker rentene og boligutgiftene - og deretter øker arbeidsledigheta når ingen lenger har råd til å spise på restaurant og kjøpe norske møbler.

Så da er det noen spørsmål:

1) Er inflasjon i seg selv et så stort problem at vi skal risikere økt arbeidsledighet for å få den ned? Jeg mener Norges Bank burde fått beskjed om å ha full sysselsetting som hovedmål når renta settes, inflasjon er jo bare et problem dersom prisene øker mer enn inntektene. Det problemet kan løses med å øke inntektene til folk flest, motsatt av det som nå skjer der lønnsveksten for lenge siden er spist opp og både barnetrygda og uføretrygda blir mindre verdt for hver måned som går.

2) Finnes det mer rettferdige måter å dempe etterspørselen på? Javisst. Jeg tror mange folk har kutta inn til beinet allerede, tatt drastiske grep for å få familieøkonomien til å gå rundt. Men på toppen går det så det griner, det er rekordoverskudd og rekordutbytter og rekordbonuser og rekordmange som har rekordgod råd. Her kunne man effektivt dempa etterspørselen ved å øke skattene, bra for miljøet ville det også vært å få bukt med luksusforbruket.

3) Øker prisene for mye? Har du hørt om fenomenent «pris-jekking»? Det er ikke så rart hvis du ikke har det for det er mitt forsøk på norsk oversettelse av det engelske begrepet «price gouging». Det er et empirisk bevist fenomen om at i tider med generell prisvekst er det lettere for bedriftene å øke prisene «litt ekstra», de jekker prisen litt høyere opp enn de hadde trengt fordi fordi prisene øker så mye at ingen kunder blir sjokkerte og vi mister oversikten over hva som er «rettferdig» prisvekst. Det er sterke indikasjoner på at dette skjer for tida. I en interessant tekst av Maria Reinertsen i Morgenbladet referer hun til styremedlem i Den europeiske sentralbanken Isabel Schnabel sin forskning som viser at en uvanlig stor andel av prisøkningen de siste årene har gått direkte til å øke selskapenes profitt.