Det er krise i fødselsomsorgen

Kvinner over hele landet protesterer mot sviktende fødsel- og barselomsorg. Jordmorforbundet varslet i sommer at de er bekymret for pasientsikkerheten til de fødende. Så mange jordmødre har slutta i sykehusene fordi arbeidsbelastningen er for høy, at selv Oslo-sykehusene har vansker med å drifte normalt.

Da er det nesten vanskelig å tro på nyheten om at OUS planlegger å kutte 101 årsverk i fødeavdelingen. De må spare penger for å ha råd til å bygge nye sykehus.

Det er ikke tilfeldig at det kuttes i fødeavdelingen når helseforetakene må spare. Føde- og barsel er Kirkeveien på sykehusets monopolbrett. Det er lite penger å tjene der, så når du ryker på en smell er det der du selger hus og pantsetter.

For helseforetakene våre leker butikk. Helt bokstavelig. Og de fødende taper.

Sykehusene våre er i offentlig eie. De drives med midler fra statsbudsjettet for å gi befolkninga den helsehjelpa de har rett på. Det er åpenbart ikke penger å tjene på å drive velferd for sin egen befolkning, men i Norge er det politisk besluttet at sykehusene skal drive på en måte som imiterer at de er bedrifter i et marked. De skal drifte med overskudd for å ha penger til overs til nye investeringer. For OUS sin del skal det spares det til en risikabel og omdiskutert utbygging av storsykehus på Gaustad.

Siden det egentlig ikke er butikk på ekte har de, som når du spiller monopol, laget en lekevaluta som kalles «DRG»- poeng. DRG står for diagnoserelaterte grupper – disse poengene er prislappen helsedepartementet har satt på ulike diagnoser og behandlinger sykehusene gjør. En stor andel av finansieringen til sykehusene er basert på denne inntjeninga. Det skulle stimulere til at sykehusene skulle øke effektiviteten. Og det har det også gjort. Problemet er bare at det tvinger sykehusene til å prioritere det som er lønnsomt og kutte det som ikke er det. Det går utover både folka som jobber der og pasientene.

En frisk kvinne som føder et friske barn utløser lite DRG-poeng fordi disse poengene er knyttet i all hovedsak til medisinsk prosedyrer. Tilstedeværelse, veiledning og omsorg får det ikke til å klinge i kassaapparatet. Skal en fødsel lønne seg er det best om kvinnen får komplikasjoner underveis – som blødninger, behov for å sy, igangsetting eller keisersnitt. Forebygging og godt jordmorarbeid er et tapsprosjekter i helseforetakene økonomiske modeller. Om kvinnen ikke kommer i gang med ammingen eller får en fødselsdepresjon etterpå spiller ikke noen rolle for helseforetaket – det må kommunen finne ut av. For sykehuset er det om å gjøre å få pasienten ut når det ikke lenger er noen å tjene på dem.

Det har vist seg at å få kvinner til å føde fortere og billigere har store konsekvenser. På få år har antall igangsatte fødsler økt urovekkende mye. Da er det større risiko for komplikasjoner. Det er også en stor økning i antall fødselsdepresjoner. Jordmødrene har ringt med alarmklokkene i årevis uten å bli hørt. Nå sier de opp. Det har ført til periodevise nedstenginger av fødetilbud over hele landet og massiv bruk av innleie.

Når OUS varsler ytterligere kutt i kvinneklinikken raseres etter allerede tynnslitt tilbud. På denne delen av monopolbrettet er allerede hus og hoteller solgt. Det er ikke mer å hente ut uten å pantsette.

Disse kuttene skjer ikke fordi behovet ikke er der, eller at de folkevalgte vil prioritere annerledes, men det kuttes fordi sykehusene må spare penger og det er steder som fødsel og psykisk helse det er minst lekepenger å tjene.

Men det er ingen naturlov at det må være sånn. Det er politiske beslutninger som ligger bak butikkleken. Vi kan velte spillebrettet og stoppe denne galskapen. Vi kan skrote markedstenkningen og begynne å drifte sykehusene våre i tråd med offentlig forvaltningspraksis. Da kan vi forme tjenesten våre etter behovet i befolkningen, fagfolkas vurderinger og politiske prioriteringer, ikke etter hvor lekepengene vokser.