Det er ikke de med dårlig råd som bør skamme seg

Dessverre er ikke velferdsstaten vår bedre enn at det bare skal litt uflaks til før du havner i en spiral av dårlig råd og dårlig helse. Aftenposten hadde nylig et intervju med Bente Tømmerdal, alenemoren som har overlevd alvorlig sykdom og sitter igjen med dårlig råd. Tidligere i sommer skrev hun om stresset som følger av å ha dårlig råd. Det er et innlegg flere politikere bør lese og lære av.

Konstante bekymringer for økonomien har vært hverdagen til Bente i mange år, og med økende priser og inflasjon har det bare blitt verre. Men hun nekter å skamme seg.

«Jeg har ikke havnet i denne situasjonen fordi jeg er lat», sier Tømmerdal, og er inne på et viktig poeng: Hun har bare hatt maks uflaks. Og sånn er det med veldig mange med dårlig råd. De har blitt rammet av sykdom, ledighet og andre ting utenfor deres kontroll. Likevel straffes de økonomisk. Og de møtes med mistro og fordommer.. Vi har et samfunn som behandler folk med dårlig råd som om de er late. Noen snakker om at uføre og arbeidsledige må «komme seg opp om morran».  «Det må lønne seg å jobbe», har vi hørt fra skiftende regjeringer.. Som om ikke syke folk gjerne skulle jobbet om de hadde hatt helse til det.

Bente Tømmerdal har helt rett: Hun skal ikke skamme seg. Det er ikke de som rammes av Forskjells-Norge som bør føle på skam. Det er politikerne som har skapt Forskjells-Norge som skal skamme seg.

Denne uka åpner Stortinget igjen, og forslaget til statsbudsjettet legges fram. Det er høysesong for festtaler om at vi er verdens beste land å bo i, og at vi har en velferdsstat som tar vare på dem som faller utenfor. Men dessverre begynner det å bli for mange og for store hull i sikkerhetsnettet. Har duuflaks med tennene, er det tynt med velferdsordninger som hjelper deg. Har du ikke foreldre som hjelper deg inn på boligmarkedet, er det heller ikke mye velferdsstaten bidra med. Og med økningene i priser opplever mange helt vanlige folk at det har blitt trangere.

Uflaksen er heller ikke tilfeldig fordelt. Det er tydelige klasseskiller. Noen har jobber hvor delettere blir syke og skadet. Andre har familie som hjelper deg om du snubler.. For noen blir konsekvensene av å ha uflaks mye mer alvorlige enn for andre.

et er lett å bli fanget i en negativ spiral. Som Bente Tømmerdal selv sa det: “Dårlig råd fører til dårlig helse. Dårlig helse fører til dårlig råd.”

Heldigvis trenger det ikke å fortsette sånn. Norge er jo ikke et fattig land. Galopperende prisvekst er det ingen som ønsker seg, men hvis man skal stramme inn vil jeg gjerne spørre: Stramme inn for hvem? Pengene er jo ikke jevnt fordelt. Det er ikke Bente Tømmerdal og andre med dårlig råd som presser prisene oppover. Det er ikke aleneforsørgere med dårlig råd som driver opp boligpriser. Det er heller ikke de som drar opp strømprisen med forbruket sitt, det har de ikke råd til. .

Nei, skal vi stramme inn må vi begynne med de som har mest. Kapitals liste over landets 400 rikeste er et fint sted å starte. Svaret på hva regjeringa prioriterer får vi på torsdag, når forslag til statsbudsjett legges fram. Det trengs håndfaste tiltak og grep for å hindre en forskjellseksplosjon.

Noen annet vil være en skam.