Det blåser opp til storm

Jonas Gahr Støre satte nylig opp en værhane: Denne måneden uttalte han at vi må ha «en del flere» vindmøller på land. Hvilken retning blåser vinden? Forbereder Støre forslag til større utbygginger enn det politikerne har vært villige til å gå til valg på?

Vi vet ennå ikke innholdet i tillegget til Energimeldingen som kommer denne våren. Men akkurat nå kan det ut se om at Ap og Høyre kappes om å bygge ut mest vindkraft raskest mulig. En drøy uke etter Støres utspill ba Høyres Nikolai Astrup regjeringen om å få fart på vindkraftutbyggingen. La oss be til værgudene om at forslagene ikke innarbeides i Energimeldingen!

For det er lett å føles seg maktesløs når politikerne fører en annen politikk i posisjon enn i valgår. Da kan vi enten be til gudene eller sette en stopper for planene.

Arbeiderpartiet og Høyres vindkraftkappløp var slett ikke synlig for velgerne i valgkampen. Tvert imot var det tverrpolitisk enighet om en pause i vindkraftutbyggingen. Politikerne bebudet at kommunene skulle få større medbestemmelse i slike utbygginger gjennom Plan- og bygningsloven. Denne loven er fortsatt ikke oppdatert, og likevel er de såkalte styringspartiene klare til å overstyre vindkraftmotstanden.

Riktignok blir vi servert fyndord som at utbyggingen skal skje på en «skånsom måte» (Støre), mens andre (Astrup) viser til Øyfjellet i Mosjøen kommune som en vellykket utbygging «med veldig lite lokal konflikt» (Dagsnytt 18, 21. mars). Astrups uttalelse er mildt sagt arrogant: Reindriftssamene har blitt kraftig overkjørt på Øyfjellet, og det pågår fortsatt en rettsprosess mellom partene. Dette er ingen liten konflikt.

Selv der det skulle være en viss lokal forankring for utbyggingsplaner (som regel er motstanden stor), er det fortsatt hensyn til natur og menneskerettigheter som må tas. Høyesteretts Fosen-dom i fjor slo fast at reindriftssamene har blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd. Den logiske konsekvensen av dommen er at vindturbiner må bort. Dette er sterk kost. Det forteller også om en vindkraftutbygging som har vært fullstendig skjødesløs.

Når regjeringen og Høyre nå vil få opp tempoet, er det ingen grunn til å tro at prosessene blir bedre eller mer hensynsfulle. De vil få opp farten. Kommuner kommer til å oppleve et voldsomt press, med løfter om både arbeidsplasser og penger i (kommune-) kassen.

Argumentene mot vindkraft er de samme som før, og til og med forsterket: Sannheten er at vindkraftanlegg ikke gir all verdens arbeidsplasser. Tax Justice har dokumentert hvordan fortjenesten fra norsk vind havner i skatteparadis som Luxembourg. FNs siste delrapport om klima peker på hvordan nedbygging av natur er med på å forsterke konsekvensene av klimakrisen.

Det finnes så mange andre ender å starte i hvis målet er å sikre energi i fremtiden: energieffektivisering, oppgradering av eksisterende vindkraft eller solenergi – for å nevne noe. I stedet peker altså de største partiene på vindkraft på land.

Nå snur Ap og Høyre kappen etter vinden. Eller i alle fall dit de tror vinden er på vei. Den siste tiden har nemlig ikke vindkraftmotstanden vært så synlig; det har tross alt vært pause i utbyggingen. Men erfaringene med vindkraftutbygging så langt, på Haramsøya, Tysvær, Fosen – og listen kunne vært så mye lenger – viser at utbyggingen kommer i konflikt med lokaldemokrati, natur og til og med menneskerettigheter.

Det er uverdig og udemokratisk å avlyse pausen alle snakket så varmt om i valgkampen. Jeg tror mange vil føle seg lurt om det nå skal blåse opp til storm og det skal bygges ut og bygges ned. Motstanden kommer tilbake med ny vind i seilene hvis regjeringen prøver seg på nye overtramp.

Publisert i Bergens Tidende torsdag 31. mars 2022